– Hvilket liv ønsker du deg? Det er spørsmålet ES-kontakt, Jan Ivar Blystad, ofte stiller i møte med personer som sliter med rus. Mange ganger ender det med at livet de ønsker seg, men ikke trodde var mulig å oppnå, faktisk blir virkelighet. 

Tekst: Marit Joys Wigart
Foto: Corneliu Rusu

Jan Ivar er ES-kontakt i menigheten sin, Sion Råde i Østfold, jobber frivillig ved kontaktsenteret i Moss, og er ansatt i ESTV. I løpet av denne tiden har han få gleden av å kjøre mellom 60-70 personer til inntaket i Porsgrunn. Noen måneder etter har han fått se mange av dem leve det livet de hadde gitt opp å håpe på. 

– De har blitt rusfrie, fått møte Jesus, noen har begynt på skole, andre har fått jobb, noen har stiftet familie. Det finnes ikke noen større glede enn å se folks liv forandret på den måten, sier Jan Ivar og smiler. 

Praktisk kjærlighet

Ofte starter den gode kontakten med mennesker med noe så enkelt som en pose med mat.  

– Noen ganger tar jeg med meg en matpose og besøker folk hjemme. Og på kontaktsenteret deler vi ut mat. Å gi mat er en enkel ting, men det er noe med den matposen som på en forunderlig måte åpner opp for tillit, gode samtaler og som skaper håp hos mange. Noen bryr seg om dem og det i seg selv gir håp, fastslår Jan Ivar. 
Han har selv rusbakgrunn og kjenner derfor mange i rusmiljøet i Moss fra før. Da han først kjente kallet til å hjelpe rusavhengige var han ennå ikke en kristen, ei heller rusfri. 

– Jeg ble med en kamerat til Evangeliesenterets Landsstevne på Østerbo sommeren 2013. En av hovedtalerne var Matthew Barnett, leder for Dream Center i USA. Det var mitt første møte med Evangeliesenteret og kristen setting. Jeg hadde nettopp vært utsatt for en ulykke i ruset tilstand og brukket hånden, så den var i gips. Matthew snakket om Dream Centers arbeid og det som gjorde mest inntrykk på meg var at han tok seg tid til å gå rundt i gater og under broer for å prate med mennesker som slet med livene sine, og han fikk hjulpet mange til et nytt liv. I det møtet ble noe født i meg, en trang til å gjøre det samme. I slutten av møtet gikk han bort til meg, der jeg sto bakerst i hallen, og håndhilste på meg. Da skjedde det et mirakel. Den brukne hånden min ble brått glovarm, som om den brant, og jeg rev av meg gipsen. Jeg kunne bevege hånden helt normalt. Den var helbredet. Jeg skjønte ikke hvordan noe sånt kunne skje, men fra den dagen begynte jeg å tro at det måtte finnes en Gud, og gradvis begynte jeg å vokse i troen på Jesus, forteller Jan Ivar. 

Årsaker og savn

Etter at han begynte å hjelpe rusavhengige, har brannen og lidenskapen hans for å hjelpe bare økt. 

– Det er som en motor inni meg som driver meg videre og gjør at jeg bare vil hjelpe flere og flere, sier han. 

– Hvordan skaper du motivasjon hos de du møter? 

– Jeg tror den største motivasjonen for mange er å møte folk som har kommet seg ut av rusen. Da ser de med egne øyne at det de tror er umulig er mulig. 

– Opplever du at de fleste ønsker seg ut av rusen?

– Absolutt. Av alle rusavhengige jeg har møtt, har jeg kun møtt én person som var tydelig på at han var fornøyd med livet. Han sa han var glad bare han fikk den sprøyta med heroin hver dag. Bortsett fra ham har jeg ikke truffet en eneste som egentlig vil ruse seg. Det er alltid en grunn til at de har havnet der de er. Man har for eksempel blitt mobbet, mistet kontakt med foreldre på grunn av rus, man har blitt skilt, mistet barn, opplevd vold og misbruk i familie, sluttet på skolen av ulike grunner, og de har et savn etter noe mer i livet. Livet har stoppet opp for dem på et tidspunkt og så kom de ikke videre. I stedet ble problemene så store at de ikke greide å løse dem og løsningen ble rus, sier han. 

Håp og framtid

Tross alle tragiske hendelser som kan ligge som årsak til en persons misbruk, og hvor håpløs situasjonen kan se ut, holder Jan Ivar fast på at det gjelder å fokusere på det positive. 

– Når du kjører bil ser du jo framover, ikke så mye i bakspeilet. Fester du blikket i bakspeilet kjører du rett i grøfta. Jeg tror på å se framover og hjelpe folk til å se at det finnes en framtid for dem, at det er håp. Jeg liker å spørre dem om hva slags liv de lengter etter å leve, hvilke drømmer de har, og hva de er opptatt av. Få snakker med dem om det, for som regel blir de sett på som håpløse tilfeller, bemerker Jan Ivar. 

Når samtalen begynner å kretse rundt disse spørsmålene tennes det et håp om at det livet de innerst inne lengter etter å leve, faktisk er mulig å oppnå likevel. 

– Jeg snakker med dem om Evangeliesenteret og hvilke muligheter som ligger til rette for dem, hvis de våger å skifte kurs. Jeg sier at de kan reise til inntaket i Porsgrunn og få en stor klem av mennesker som bryr seg om dem og vil hjelper dem å løfte av den store tunge ryggsekken, og gi dem en helt ny sjanse. Men det er viktig å få med at jeg alltid venter til de tar opp temaet selv. Det er de som stiller spørsmålene først. Jeg sier ikke til folk at de må få seg et nytt liv, stiller krav, eller prøver å overtale dem. Jeg deler ut mat, prater med folk og er tilgjengelig. Når de selv begynner å vise tegn til at de ønsker hjelp, kan jeg fortelle, sier Jan Ivar.   

Åpne armer 
Jan Ivar forteller at han er stolt og takknemlig for å få jobbe et sted hvor man kan tilby mennesker en ny sjanse i livet. Og at Evangeliesenteret gir mennesker nye sjanser, igjen og igjen. 

– Jeg har vært på vei til inntaket med personer som har vært på Evangeliesenteret så mange ganger, men stukket av gang på gang. De gruer seg så fælt for de er redde for at de har brukt opp sjansene sine. Det har vært så ille noen ganger at jeg har måttet stoppe bilen for å prate og de har grått, så redde har de vært. Men så har de bestemt seg for å dra likevel. Når vi har kommet fram til inntaket har en ansatt kommet ut av døra og tatt dem imot med åpne armer, gitt personen en stor klem og sagt: «Velkommen tilbake!» Å se den gleden og lettelsen som står skrevet i personens øyne har vært helt ubetalelig. Da blir jeg så takknemlig og stolt over kollegene mine og Evangeliesenteret. Det gir meg en enorm glede og takknemlighet å få lov å jobbe et sted som dette, sier Jan Ivar. 

HVORDAN HJELPE? 
Jan Ivars tips: 

  1. Ta med deg en pose med mat og besøk ham/henne Mange sitter alene og er ensomme, særlig nå på grunn av covid-19. Besøk dem!
  2. Skap tillit ved å lytte, prate og være en venn
  3. Ta kontakt med Evangeliesenteret for å få informasjon og hjelp til å hjelpe
  4. Snakk med vedkommende om Evangeliesenteret, gi dem brosjyre om tilbudene
  5. Gi dem Evangeliesenterets magasin, Ennå er det håp. Mange får håp når de leser om andre som har blitt rusfri 
  6. Inviter dem med i menigheten din 

VIL DU BLI ES-KONTAKT? 
Som ES-kontakt bidrar du med: 

  • Hjelper rusmisbrukere inn på Evangeliesenter
  • Kan følge dem opp mens de er i rehabilitering
  • Tar dem imot og inviterer til menigheten etter endt rehabilitering
  • Arbeider sammen med menighetens ledelse og medlemmer for å skape et miljø som er inkluderende for personer med rusbakgrunn.

Ring eller send epost til: 
Asbjørn Skjortnes,  asbjorn@skjortnes@evangeliesenteret.no , 
Odd Arvid Stykket: 474 54 900, odd.arvid.stykket@evangeliesenteret.no