Da Lillian Løitegård (70) ble pensjonist etter mange år i Evangeliesenteret har hun fortsatt som frivillig ved kontaktsenteret i Tønsberg. For et kall har ingen pensjonsalder, hjertet hennes fortsetter å banke for å hjelpe rusavhengige.

Tekst og foto: Marit Joys Wigart

– Toralf, mannen min, sier til meg: «Merkelig så tålmodig du er med de som sliter med rus.» Jeg er jo født utålmodig, men så er jeg så tålmodig med akkurat med dem, sier Lillian og ler så øynene blir smale. 
Vi sitter på terrassen deres på Vear, i Tønsberg, en varm sommerdag. Lillian har disket opp med ferske hjemmelagde rundstykker, kaffe og boblevann. 

– Men du veit, når det er noe Gud legger ned i deg, så vil du egne deg til å jobbe med akkurat det. Da er det ikke bare en jobb, men et kall. Det blir Herren som driver deg og gir deg en spesiell kjærlighet og tålmodighet med akkurat de menneskene og det type arbeid, forklarer hun.  


Rart og fantastisk  

Lillian er oppvokst i fjæra i Steigen i Nordland, som nest eldst i en søskenflokk på sju. Som liten var hun sikker på at hun skulle bli misjonær i et afrikansk land, men etterhvert som livet utfoldet seg begynte hjertet hennes å banke i stigende tempo for mennesker som slet med rus. Sitt første møte med rusomsorg fikk hun i 1982, da hun var 32 år.

– Mamma jobbet i LP- stiftelsen på Strandgården i Sverige så jeg besøkte henne der, sier Lillian.
På den tiden var hun ikke frelst, men hun ble sterkt berørt da hun hørte vitnesbyrdene av tidligere rusavhengige som var blitt rusfri gjennom et møte med Jesus. 

– Jeg tenkte at det måtte være Gud som hadde hjulpet dem. Jeg syntes historiene deres var for rare og fantastiske til å være tilfeldige, det måtte finnes en Gud, sier Lillian. 

Guds stemme 

En dag, mens Lillian ruslet over gårdsplassen på Strandgården, hørte hun plutselig Guds stemme så klart som om et menneske skulle ha snakket til henne. 

– Det har bare skjedd tre ganger i mitt liv. Denne gangen var jeg jo ikke frelst engang, men helt tydelig hørte jeg en stemme som sa: «Hvis du skal bli frelst, må du begynne og virkelig lytte til det som blir sagt.» Da var det gjort. Jeg hadde vært på mange møter og hørt både vitnesbyrd og taler, men aldri virkelig tatt budskapet innover meg. Nå gikk det rett i hjertet mitt for første gang, sier Lillian, som straks fikk hastverk med å bli frelst. 

Takket for frelsen

Hun hadde hørt, om dog feilaktig, at for å bli frelst måtte det skje i en menighet og man måtte bøye kne. Lillian humrer litt av det nå. Men uansett, søndag morgen troppet hun opp på gudstjeneste i Kongsberg med et klart mål for øye: I dag skulle hun bli frelst. Så snart møtet var over skyndet hun seg fram til pastoren og sa hvilket ærend hun hadde kommet i. 

– Han så på meg og sa: «Da trenger du bare å takke Jesus for at Han har frelst deg.» Jeg protesterte og sa at jeg klarte ikke å takke. Du skjønner, det føltes så tungt, som om noe prøvde å holde meg igjen. Heldigvis var pastoren en erfaren mann som forsto at det jeg opplevde var en åndskamp, så han ga seg ikke. Til slutt greide jeg å få fram ordene: «Takk Jesus for at Du har frelst meg». Straks ble jeg fylt av en dyp indre fred. En sånn fred hadde jeg aldri kjent før, sier Lillian. 

Fra den dagen begynte hun å gå fast i menighet, tok med døtrene sine på søndagsskolen, og fikk dessuten en spesiell appetitt for bønn. 

Bønne-venninne

Morens venninne, Grethe, ble Lillians store inspirasjon når det gjaldt bønn. De to begynte å be fast sammen og Lillian gikk en bratt, men dyrebar lærekurve i møte, både når det gjaldt forståelse av bønn og den åndelige verdenen.  
– Hun lærte meg blant annet hvor viktig det er å være utholdende i bønnen. Å be «gjennom», til gjennombruddet kommer. Mange ganger lå vi på kne i stua hennes og ba. Du veit, jeg var så sliten og trøtt mange ganger for Grethe ba og ba og jeg var så sliten, men jeg turte ikke si noe, sier Lillian og ler. 
Så sier hun ettertenksomt:   

– Men du veit, det banet nok veien for meg i bønn, at jeg hadde en sånn søster i Herren. Ei som var utholdende i bønn og lærte meg å be. Det har ført til at jeg har bedt i alle år og alltid hatt tro til Gud for bønnesvar. Og i perioder der livet har vært på sitt mest krevende, har jeg alltid bedt til Herren og Han har gitt meg svar.

Lang fartstid 

Av yrke er Lillian utdannet sosionom, med videreutdanning i rus- og psykisk helsearbeid. En utdannelse hun tok nettopp fordi hun ville hjelpe rusavhengige. Hun har jobbet både i kommunen og i over tyve år på flere av Evangeliesenterets sentre: Østerbo, Varna og på inntaket da det lå i Oslo. 

– Jeg brenner for at alle mennesker skal få bli kjent med Jesus, men grunnen til at jeg er ekstra engasjert i rusmisbrukere er at jeg unner alle mennesker et verdig liv, noe de fleste rusmisbrukere ikke har. Oftest er de forkomne og ulykkelige. De har også familie rundt seg som opplever utrolig mye sorg og bekymring på grunn av deres rusmisbruk. Det får så store ringvirkninger, sier Lillian som gjennom årene har sittet i mange sjelesorgssamtaler både med brukere og pårørende. 

Men selv om situasjonene kan se håpløse ut, har Lillian alltid tro på endring. 

– Det tar ofte lang tid, vi må gå prosesser med mennesker og være villige til å gå runde på runde med personer, sier hun.
Mang en gang har hun sett folk havne tilbake i rus flere ganger før de har lyktes. 
– Det må vi være villige til å stå i, uten å miste troen på dem. Det handler om å forstå rusens natur og hvordan den påvirker mennesker, sier hun. 
– Blir du frustrert og mister håpet noen ganger? 
– Faktisk har jeg aldri opplevd det, men det er nok bare Guds fortjeneste. Jeg vet at Jesus er mektig til å sette dem fri og at gjennombruddet en dag kan komme. Alle klarer det jo dessverre ikke og det er forferdelig, men jeg lever alltid i håpet og troen på at den enkelte skal få oppleve frihet og et verdig liv, svarer hun. 

Aktiv pensjonist

Siden Lillian ble pensjonist i fjor har hun engasjert seg som frivillig ved kontaktsenteret i Tønsberg. Egentlig var hun fryktelig sliten da hun først gikk av med pensjon, men en tur til Israel gjorde underverker. 
– Jeg reiste til Jerusalem for å jobbe tre måneder som volontør, ut fra Pinsevennenes arbeid i Israel. Jobben besto i mye hjemmebesøk og jeg tok turene til fots. Alle turene ute i frisk luft, møtene med menneskene, og bare det å være i Israel ga meg ny styrke. Jeg kom faktisk hjem med mer overskudd enn på flere år, sier Lillian. 

Ved kontaktsenteret jobber hun med inntakssamtaler, hjemmebesøk, samarbeider med offentlig hjelpeapparat, og deltar på møtene i kafeen. 

– Det som ofte motiverer rusavhengige er å høre at andre har klart å bli rusfri. Derfor snakker jeg ofte om det, og om hvilke tilbud de kan velge i. Jeg tror nesten alle som ruser seg innerst inne ønsker et annet liv. Men noen har ruset seg så lenge at de tør nesten ikke prøve noe annet, eller de tror det er umulig å bli rusfri, sier Lillian.
Derfor krever det både tid, tro og tålmodighet å holde koken i dette type arbeid.  

– Noen vil ha hjelp fort, andre kan vente mange år før de er klare for rehabilitering. Min jobb er å være tilgjengelig, bygge gode relasjoner, og aldri gi dem opp. Plutselig en dag er de klare. I Evangeliesenteret har vi sett så mange ganger hvordan mennesker har fått livene sine fullstendig forvandlet, og da er alt verdt det, sier hun. 

Faktaramme: 

  • Lillian Løitegård
  • Fra Steigen i Nordland 
  • Bor i Tønsberg
  • Gift med Toralf. Sammen har de døtrene Linda og Tonje og seks barnebarn. 
  • Utdannet sosionom og psykisk helsearbeider
  • Nå pensjonist og jobber frivillig ved kontaktsenteret i Tønsberg.