Carsten Langsholt (43) kom til Evangeliesenteret for soning, for ni år siden. I dag er han for lengst rusfri, gift, og er ansatt som arbeidspraksisleder på Østerbo.

Tekst og foto: Marit Joys Wigart

– Denne ble født for litt over en uke siden, sier Carsten og løfter opp et lite svart lam med en grå stor flekk i pannen. Det er et kopplam, så Carsten og medarbeiderne hans har hendene fulle med å gi den morsmelkerstatning hele fem ganger om dagen.

– Det er koselig med dyra her, sier Carsten og slipper lammet ned igjen og følger det med øynene der det løper i full fart tilbake til moren og resten av saueflokken. 

Gårdslivet gir glede

Dyr og gårdsliv var totalt fremmed for Carsten da han først satte føttene sine på Østerbo for nesten åtte år siden. 

– Jeg hadde ingen erfaring med dyr, men jeg lærte meg det, og begynte å trives godt med det, sier han. 

Siden den gang har han hatt ansvaret for gården og for fóring og stell av hele den lille dyrehagen på Østerbo: to hester, to mini esler, en lama, fire søyer, to bukker, fem lam, to kaniner, og en håndfull høner og ender. Han er også arbeidspraksisleder på Østerbo, ansvarlig for å koordinere de nå omkring 25 beboeres arbeidstrening, som kan bestå i alt fra skogsarbeid og kjøkkentjeneste, til vaktmesteroppgaver og dyrestell på gården. I tillegg leder han treningsøkter for beboere flere ganger i uken, både gruppetimer i gymsalen og sykkelturer ute i skog og mark. Carsten legger ikke skjul på at læringskurven var bratt til å begynne med. 

– Det var veldig uvant at jeg, som før var beboer selv, nå skulle lede noen andre, sier han og smiler. 

Men det gikk seg til etterhvert. Han syntes det er flott at Østerbo har et så variert og godt tilbud til arbeidstrening, og legger merke til at blant annet dyrene har en positiv innvirkning på mange.

– Å holde på med dyr er en veldig fin ting for de som liker det. Jeg ser det på de beboerne som jobber her på gården. Det gjør noe med dem, de slapper av og har det fint. Dyra kjenner dem igjen, spesielt hestene og eslene, og flere tar seg kjøreturer med ponnien, forteller Carsten, som selv også kjører litt med den tidligere travhesten King. 

Ruset seg tidlig

Carsten, som opprinnelig er fra Sarpsborg, forteller at han begynte å ruse seg tidlig i tenårene. Det begynte med alkohol og fortsatte med stoff, spesielt amfetamin. 

– Jeg vet ikke helt hvorfor jeg begynte med rus. Kanskje var det en kombinasjon av at jeg ikke følte at jeg passet inn i det miljøet jeg kom fra, ikke hadde noe god opplevelse med skole, og i stedet ble godt tatt i mot i rusmiljøet, reflekterer han. 

Han flyttet til Fredrikstad og der begynte livet å rase i bratt utforbakke. 

– Jeg havnet i et hardt rusmiljø og de fleste var eldre enn meg. Det ble masse rus, kriminalitet og fengselsopphold, – den dansen der, sier Carsten. 

Tanken på å slutte med rus streifet ham sjelden. 

– Jeg tenkte aldri så mye på å slutte på den tiden. Da jeg kom i fengsel så jeg det bare som en litt god hvilestasjon før det bar ut igjen, like ille som før. 

Tro virket fjernt

Carsten hadde ikke særlig kjennskap til den kristne tro før han kom på Evangeliesenteret Varna i 2012. 

– Gud var helt fjern for meg, sier han.

– Men slekten til pappa var kristne, inkludert min farmor, som jeg var mye hos i oppveksten. Hun pratet mye om Jesus, men presset aldri noe på meg. Jeg skjønte ikke den gangen at det var en sammenheng mellom troen hennes og all den godheten hun viste, men jeg tenkte alltid at det var noe spesielt godt ved henne. Hun var en veldig god og varm person og jeg var bestandig velkommen hos henne. Antakelig ba hun mye for meg også, sier Carsten.

Dette var starten på artikkelen. Resten kan du lese i Ennå er det håp. Ønsker du å abonnere? Registrere deg på www.evangeliesenteret.no/eedh