Da Karl Johansen (62) så at en tidligere venn fra rusmiljøet var blitt rusfri – og til og med bestyrer på Evangeliesenteret – ble håpet tent. 

Tekst: Marit Joys Wigart
Foto: Corneliu Rusu 

– Da jeg så ham tenkte jeg at det måtte jo være et Guds under!
Karl, eller Kalle, som de fleste kaller ham, husker godt dagen han kom til Evangeliesenteret etter over 30 år i rus. 

– Lenge hadde jeg bare ligget på sofaen hjemme og rusa meg. Jeg hadde så mange kontakter i rusmiljøet at jeg bare kunne ta en telefon så leverte de stoff på døra mi. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte, forteller Kalle. 

Til slutt satte datteren hans ned foten.

– Hun ringte meg og sa at hun hadde fått det for seg at jeg kom til å dø snart hvis jeg fortsatte som jeg gjorde. Hun sa: «Nå sender jeg mannen min for å hente deg og kjøre deg til Evangeliesenteret.» Jaja, tenkte jeg og gikk med på det bare for å gjøre henne til lags, sier Kalle.

For ham personlig virket håpet så langt borte som et lysår. 

– Jeg var bare ødelagt og hadde gitt opp håpet, sier han. 
Men etter en uke på inntaket kom han til Østerbo, og der så han den tidligere kameraten, – ikke bare rusfri, men som bestyrer for hele Østerbo!   

– Jeg kunne knapt tro mine egne øyne. Han hadde ruset seg i mange år, som meg, og han var iallfall ikke noe mer oppegående enn meg, kanskje verre. Å se ham så oppreist og sterk vekket håp i meg. Hvis det var mulig for ham måtte det da være mulig for meg også, tenkte jeg. 

Ung alkoholiker 

Kalle, som opprinnelig er fra Ringsaker, i Innlandet fylke, begynte å ruse seg som 15-åring. 

– Jeg hadde en vanskelig tid og rotet til livet mitt tidlig. Det ble raskt til at jeg drakk øl og sprit hver dag, sier han.
Alkoholmisbruket var mest et forsøk på selvmedisinering, forklarer han.
– Jeg skjønte at jeg var blitt avhengig, men slet så mye med nerver, at jeg følte jeg måtte drikke for å døyve dem. Jeg behøvde ikke være full hver dag, men jeg drakk litt hele tiden for å holde følelsene i sjakk. 

Dødsulykken

Da Kalle var 25 år gammel var han med i en dødsulykke. Tre av vennene hans døde, Kalle var den eneste overlevende. 

– Jeg og noen venner var ute og kjørte bil, sjåføren var edru, men det var en stygg forbikjøring i motsatt kjørebane, så vi havnet i en front-til-front-kollisjon, sier Kalle som ble bragt til sykehuset i hui og hast med flere brudd i ryggen. 

– Der ble jeg satt på sterke medisiner. Men, du vet, da fikk jeg smaken på medikamenter også, da vet du. Så etter det blandet jeg piller og alkohol. Det var da det begynte dra på seg skikkelig, sier han. 

Etterhvert besto livet av rusmisbruk, kriminalitet, og i fem år måtte han i fengsel og sone en dom. 

– Jeg fikk et rykte som gjorde at folk ikke var så hissige på å ha så mye kontakt med meg. Jeg ble ensom og drakk enda mer, forteller Kalle.

Helbredelsen 

Da Kalle kom til Evangeliesenteret snudde livet hans raskere enn hann hadde trodd var mulig. 

– Jeg gikk på alle møtene og samlingene og hørte mye Guds Ord. Jeg hadde fremdeles mye smerter i ryggen etter bilulykken jeg hadde vært i, men på et av møtene var det en som oppfordret meg til å gå fram til forbønn. Jaja, tenkte jeg, kjære Gud. Så knelte jeg ned og en la hendene på meg og ba for meg. Jeg følte ikke noe spesielt der og da, det var bare en enkel bønn, men da jeg gikk ut av det møtet var jeg fri både fra smerter og medisiner og siden har jeg ikke hatt vondt. 

Det var inngripen altså, da kjente jeg at Herren hadde rørt ved meg. 

Et nytt liv

Etter noen måneder på Evangeliesenteret kjente Kalle at han begynte å få veldig lyst å hjelpe andre som ville bli rusfri. 

– Jeg tenkte at hvis Gud kunne, så måtte han gjøre det så jeg kunne hjelpe andre som hadde vært i samme båten som meg, sier han.
Bønnesvaret kom bare et år etter. 

– Jeg ble tilbudt en stilling som miljøarbeider på et senter Evangeliesenteret hadde i Mosjøen, så jeg reiste opp og fikk en veldig fin tid der. Etter det jobbet jeg både på Varna og Østerbo. Jeg jobbet mest som miljøarbeider, men reiste også mye rundt og holdt møter, jeg tror vi hadde over 200 møter på et år, sier han og humrer. 

Kontaktsenteret i Arendal

For to år siden flyttet Kalle til Arendal. Der begynte han i Filadelfiakirken Arendal og som frivillig arbeider ved Evangeliesenterets kontaktsenter, et steinkast fra sentrum. I tillegg jobber han som vaktmester i Blå Kors-bygget, hvor kontaktsenteret leier lokaler. 

– Jeg er blitt så velsignet, det er bare Guds nåde hele veien, sier Kalle. 

Han synes arbeidet ved kontaktsenteret er noe av det beste som har skjedd ham. 

– Kontaktsenteret er jo ofte det første stedet de rusavhengige kommer til, de vet at denne kafeen er bare for dem og den nyheten sprer seg som ild i tørt gress. Jeg jobber hver åpningsdag og da kommer dem og får seg en prat og en matbit. Innimellom er jeg nedi byen også og prater med guttene og jentene der, de kjenner meg igjen nå, sier Kalle.
Han synes det er godt å kunne både fortelle og være et levende bevis på at det er mulig å komme seg ut av rusen. 

– Jeg får veldig mange gode samtaler, jeg tror de synes det er lett å prate med meg fordi jeg har vært der selv, de vet at jeg forstår dem. Mange vil ha forbønn også. Det har skjedd flere ganger, det, at vi har stått og holdt rundt hverandre nedi byen, bedt og grått sammen. Noen har vi fått sende inn til rehabilitering også. Drivkraften i det jeg gjør er å fortelle dem om Jesus og at det finnes en himmel og en evighet i vente. Det handler om å kjøpe den beleilige tid, når du kjenner Guds Ånd, så går du. 

Fakta

  • Karl (Kalle) Johansen
  • Fra Ringsaker, Innlandet fylke 
  • Bor i Arendal
  • Jobber frivillig ved kontaktsenteret i Arendal og som vaktmester for Blå Kors
  • Har to døtre