Raymond Lunde (37) var blitt frelst og rusfri, men lysten på rus rev og slet i ham. Da tok han pennen fatt og skrev en kontrakt med Herren. 

Tekst og foto: Marit Joys Wigart 

– Det var et innfall jeg fikk. Jeg trengte å gjøre noe helt konkret, så jeg skrev en fysisk kontrakt. Jeg har den enda, sier Raymond og ler. 

I kontrakten ba han Jesus fjerne suget etter rus, selv skrev han under på at han aldri skulle røre rus igjen.

– Etter det sluttet suget etter rus og jeg har aldri hatt lyst på rus siden. Jeg er så takknemlig! 

Ble livredd

Bare tretten år gammel begynte Raymond å drikke alkohol, noe som fort utviklet seg til eksperimentering av andre stoffer som hasj og piller, og til sist amfetamin. 

– Jeg husker jeg sa til søskenbarnet mitt at det skulle jeg aldri slutte med, sier Raymond som da var blitt 19 år. 

Det tok forøvrig ikke lang tid før han mistet kontrollen. 

– Da ble jeg livredd. Jeg skjønte at det ikke var jeg som styrte det lenger, men at jeg var blitt hektet. 

Søkte desperat hjelp

Han begynte å søke hjelp for å bli rusfri, men det var lettere sagt enn gjort. 

– Jeg begynte med å søke hjelp hos ruskonsulenter, uten at det hjalp noe særlig. Jeg var en person som ville klare det på egen hånd. I starten tenkte jeg at hvis jeg bare fikk jobb på den rette fiskebåten, ville jeg få motivasjon nok til å slutte med rus, sier Raymond.
I noen år jobbet han på flere fiskebåter på Vestlandet, turnusen var to måneder på sjøen og to måneder fri. 

– Så lenge jeg var på sjøen ruset jeg meg ikke, men så fort jeg kom hjem gikk det galt, sier Raymond, som byttet jobb flere ganger. Han hadde tidligere tatt en utdannelse som mekaniker og fikk senere jobb på en oljeplattform, hvor han jobbet i fem år. 

– Jeg fikk ganske mye ansvar og en tid gikk det bra. Jeg reiste mye og fungerte i mange ulike oppgaver. Nå som jeg hadde fått så god jobb trodde jeg virkelig at jeg lykkes med å bli rusfri. Jeg begynte å trene, tok jobben på alvor, men hver gang jeg kom hjem røyket jeg hasj. Jeg greide ikke la være. Da jeg kom tilbake på jobb slet jeg med abstinenser, forteller han. 

Lei av egne mislykkede forsøk, la han seg inn på DPS, men det holdt akkurat i fem dager. 

– Jeg fikk så mye angst og depressive tanker at jeg holdt ikke ut. Jeg dro ut igjen og var helt fortvilet over min egen situasjon. 

Lurte seg selv

Raymond forteller at rusfrihet så ut som et sjanseløst prosjekt, omtrent som å skulle bestige Mount Everest uten å ha trent en dag i sitt liv. 

– Når du ligger under for rus, tror du ikke at du har en sjanse. Selv om du har lyst til å slutte, hjelper det ikke for du lurer deg selv. Gang på gang. I det ene øyeblikket kan du være motivert for å bli rusfri, men etter noen timer eller dager kommer svake øyeblikk der du finner på ting som du innerst inne vet vil gjøre at du havner i en situasjon der du faller tilbake i rusen. Du lurer rett og slett deg selv, igjen og igjen.  

Ropte til Gud 

Raymond hadde alltid hatt troen på Gud. 

– Jeg kom ikke fra et kristent hjem, men helt fra jeg var liten syntes jeg det var helt logisk at det måtte finnes en Gud som hadde skapt alt sammen, inkludert oss mennesker. Jeg ble alltid forundret når jeg møtte folk som ikke trodde på Gud, sier han og smiler. 

– Men jeg visste ikke at jeg kunne oppleve ham her og nå. Jeg tenkte at vi bare møtte Gud når vi en gang kom til himmelen. 

Raymond tok likevel sjansen på å be Gud om hjelp.

– Jeg ropte ut at hvis han virkelig fantes, måtte han hjelpe meg, sier Raymond. 

Der og da skjedde det ikke noe bemerkelsesverdig, men kort tid etter ble han oppringt av en kamerat som inviterte han med på et møte med Evangeliesenteret. 

– Han var da beboer på Evangeliesenteret og var blitt en kristen. Jeg så at det gikk bra med ham og det gjorde inntrykk på meg. Nå skulle Evangeliesenteret ha et møte på Stord, i Sunnhordaland, hvor de hadde en møteserie. Jeg bestemte meg for å dra. 

Gikk til forbønn

Vel framme på møtet syntes Raymond det var litt merkelig i starten.  

– De snakket i tunger, et språk jeg aldri hadde hørt før, og jeg lurte fælt på hva dette var noe, sier han og ler. 

– Samtidig var det så godt å være der, det var en så god atmosfære, legger han til. 

Og da beboere og arbeidere fra Evangeliesenteret begynte å fortelle vitnesbyrdene sine, traff det ham rett i hjertet. Dette kunne han virkelig kjenne seg igjen i. 

– Jeg husker spesielt da Trond Andersson, stevneleder i Evangeliesenteret, delte vitnesbyrdet sitt. Det var som om han beskrev mitt eget liv, jeg kjente meg så godt igjen i historien hans. Det ble så stort for meg, sier Raymond, som på slutten av møtet bestemte seg for å gå fram til forbønn. 

– Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å tape. 

Frykten forsvant

Han ble møtt av Trond Andersson som ba for ham.

– Han spurte om jeg ville ta i mot Jesus og det ville jeg. Jeg hadde faktisk tenkt på det flere ganger før, at jeg ville bli frelst. Jeg visste bare ikke at det var mulig, eller hvordan det i så fall skulle gå til, sier Raymond. 

Under forbønnen skjedde det noe han ikke trodde var mulig. 

– Jeg ble møtt av en enorm kraft av kjærlighet og godhet som jeg ikke ante eksisterte. Og selv om jeg ikke så ham med det blotte øye, visste jeg at det var en person der som hadde kjent meg veldig lenge og som elsket meg og at det var Jesus. Det ble så sterkt for meg, sier Raymond. 

– Og den vonde klumpen av angst som jeg hadde båret på i så mange år, som innimellom gjorde meg fysisk kvalm, forsvant. Da jeg gikk ut av møtet var jeg overrasket over at jeg ikke var kvalm lenger. Jeg var livredd for at den gode følelsen ville forsvinne, men den gjorde aldri det, sier Raymond, som siden den gang har hatt en dyp fred på innsiden. 

Dette var starten på artikkelen. Resten kan du lese i Ennå er det håp. Abonner gratis her: www.evangeliesenteret.no/eedh