Gang på gang har Anne Lise Grensedal (63) sett hvordan samtaler kan gi Gud rom til å helbrede menneskers sjelsliv. Da gjelder det å ikke ha hastverk.

Tekst: Marit Joys Wigart.
Foto: Åsmund Kilde.

– Slå deg ned, smiler Anne Lise og gjør en gest i retning av den store røde lenestolen som står på kontoret hennes på Evangeliesenteret Østerbo.

Vi slår oss ned i stolen, som forresten er veldig behagelig. Så behagelig at man står i fare for å bli sittende lenger enn man kanskje føler man burde hos en travel sykepleier. Men for Anne Lise er nettopp dette hele poenget.

– Gud har vist meg at å være effektiv er å gi mennesker nok tid, smiler hun.
– For når du gir folk den tiden de trenger, får de fortalt det som ligger dem på hjertet. Bare da kommer de til sakens kjerne og først da kan jeg vurdere hvilken hjelp de trenger.

Den viktige samtalen

Det er faktisk jubileumsår for Anne Lise i år. Det er nemlig 20 år siden hun forlot jobben sin som sykepleier i det offentlige, og begynte i Evangeliesenteret. Hun har jobbet både på kirurgisk avdeling og på sykehjem, der hun også var avdelingsleder i 9 år.

Likevel er det behandlingen av sjelens sår hun forteller mest om når vi spør hva som preger arbeidsdagene på Østerbo. Ved siden av mange ulike sykepleie-oppgaver, som medisinering, behandling av søvnproblemer, sårstell og andre ting, bruker hun mye av tiden sin i samtale med beboere på senteret. Hun er nemlig opptatt av at også sjelens sår skal få gro mens mennesker er på Evangeliesenteret.

– Dette er særlig viktig for tidligere rusmisbrukere, fordi sjelelige sår, smerter og problemer kan være nettopp det som fører mennesker ut i rusen igjen, hvis de ikke blir behandlet og leget, forklarer hun.

Og det er her de gode samtalene og den røde stolen kommer inn i bildet.

Like viktige som ytre sår

Det var mens Anne Lise jobbet på kirurgisk avdeling på Aker sykehus i Oslo at hun forsto hvor viktig det var å stelle sjelelige sår.

– Det var som om Gud viste meg at det var like viktig å stelle dem, som fysiske sår.
Hun sitter fremoverlent på den grå kontorstolen, med ryggen mot datamaskinen. Hun snakker raskt og smiler ofte.

– Noen sår kan vi stelle selv. Vi kan rense det med Pyrisept, sette på et plaster og det vil gro. Andre sår greier vi ikke stelle selv. Vi trenger hjelp. Sånn er det også med sjelens sår. Noen er små og vi greier fint å håndtere og stelle dem selv. Andre sår som livet har påført oss er så store og dype at vi trenger hjelp til å behandle dem. Da trenger vi å få snakke ut om det som er vondt og vanskelig.

Anne Lise forklarer at på lik linje som vi må få ut verket fra fysiske sår og skrammer for at såret skal renses og leges, må vi få utløp for det «indre verket» for at sjelens sår skal bli renset og helbredet.

– Det er det som skjer i samtalen. Derfor den er så viktig, sier Anne Lise.

Aldri tråkke for nær

Hun forteller at hun daglig ber til Gud om å få visdom i disse samtalene. Hun ber om visdom til å vite hva hun skal si og hva hun skal spørre om. Visdom til å tale når hun skal tale og tie når hun skal tie.

– Det er veldig viktig for meg å ikke tråkke for nær mennesker. Jeg må aldri være nysgjerrig eller grave i menneskers liv. Jeg må aldri hale ting ut av mennesker som de ikke vil si selv. Jeg tar det som er modent, det de ønsker å dele. Resten lar jeg ligge. Motivet mitt må bestandig være kjærlighet og at jeg ønsker å hjelpe dem.

Anne Lise forklarer at i kjærligheten ligger også visdommen til å si ting og stille spørsmål på en måte som gjør at vedkommende ikke føler seg tråkket på.

– Kjærligheten har et språk som gjør at folk føler seg trygge. Jeg håper dette kan være et kontor der folk kan føle seg trygge og elsket, så de våger å fortelle sannheten.
Å lytte til sensitiv informasjon om mennesker, krever også taushetsplikt, noe Anne Lise tar svært alvorlig.

– Det er livsfarlig å snakke om mennesker. Når mennesker er såret og befinner seg i en sårbar situasjon trenger de beskyttelse. De trenger å føle seg trygge på at det de forteller meg, blir hos meg. Derfor er jeg veldig nøye på at jeg aldri utleverer noen.

Identitetskrise

At Anne Lise i dag kan møte mennesker som befinner seg i dyp sorg og fortvilelse, tror hun er mye fordi hun selv har gått gjennom prøvelser.

 

Det var starten. Les hele artikkelen. Abonner, gratis, på Ennå er det håp her
Vil du støtte Evangeliesenterets arbeid? Gi en gave her