Dennis Greenidge (58) har forkynt Guds Ord verden rundt i over 30 år, men det er Norge som ligger på hans hjerte.

Tekst: Marit Joys Wigart.
Foto: ESTV.

– Mirakler har bestandig vært en naturlig del av livet mitt. For eksempel, da jeg var liten gutt og vi ikke hadde nok mat i huset, ba moren min til Gud, og rett etterpå kom folk på døren med mat til oss, forteller Dennis Greenidge.

Den kjente pastoren og forkynneren, som nå har forkynt Guds Ord i over 40 nasjoner i over 30 år, ble født på Barbeidos, men har levd hele sitt liv i London. Hans foreldre var brennende kristne og faren grunnla menigheten, Worldwide Mission Fellowship i London, en internasjonal menighet som Dennis selv overtok pastoransvaret i for 28 år siden.

– Jeg ba til og med for at mennesker skulle bli helbredet, før jeg var frelst. Det falt meg helt naturlig, for Guds eksistens var alltid en selvfølge for meg, smiler pastoren.

Ønsket ikke forkynne

Dennis var ikke gamle gutten før han tok i mot Jesus som sin Frelser, men den helhjertede overgivelsen kom ikke før i tenårene.

– Da forsto jeg at overgivelsen min ikke var total og at det måtte være alt eller ingenting. Jeg begynte å søke Herren og da jeg var 19 år ga jeg meg helt til Gud, sier han.

At han skulle forkynne Guds Ord var for øvrig aldri i tankene hans.

– Jeg har aldri verken ønsket eller tenkt at jeg skulle forkynne Guds Ord og jeg kan aldri huske at jeg hørte Gud kalte meg til det heller.

Dennis lener seg tilbake i stolen og sier ettertenksomt:

– Jeg ser mange mennesker komme inn i Guds menighet med ambisjoner om å bli noe ekstraordinært. Jeg har aldri hatt slike ambisjoner i livet mitt.

Det var bare en ting som sto klart for tenåringsgutten fra Barbeidos:

– Jeg forsto at jeg var kalt til å være et vitne og Gud viste meg tidlig at det innebar å gi sitt liv.

Dennis bemerker at vi mange ganger ikke forstår hva det betyr å være et vitne.

– Det betyr å være en martyr. Dermed forsto jeg også hva det står i Ordspråkene 14, 25 om at et sant vitne frelser sjeler. (refe?) Hensikten med å være et vitne er å vinne sjeler, ikke å søke å bli sett og anerkjent av mennesker. Så la oss vinne sjeler!

Ble forretningsmann

Dennis smiler og fortsetter:

– Å være et vitne betydde altså at Dennis måtte dø til seg selv!

Han begynner å le.

– Og jeg kan fortelle deg, det var en så vanskelig oppgave! Men Jesus sier: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg».

Straks ble det Dennis sin daglige bønn:

– Jeg jobbet som ingeniør i forretningsbransjen på den tiden, og hver morgen ba jeg: «Herren, hjelp meg å dø til meg selv, daglig, i arbeidet mitt.» Og før jeg visste ordet av det begynte mennesker rundt meg å bli frelst, stråler han.

Titt og ofte fikk Dennis høre at han burde forkynne Guds Ord og at han var kalt til å være forkynner, men selv så han det ikke.

– Alle så det unntatt meg, ler han.

Dennis lener seg fremover på stolen og de brune øynene gnistrer:

– Og du vet, det er slik det burde være, for det er vår GAVE som skal åpne vei for oss. Vi skal aldri anbefale oss selv, eller fortelle andre hva vi er kalt til, – det er gaven vår som skal åpne veien.

Talte først i Norge

Hans første erfaring som forkynner, fikk han på norsk jord.

– Da jeg reiste med foreldrene mine til Kristiansand som 21-åring, ble jeg spurt om å tale til innvandrere på en skole der.

Dennis takket ja, men bar samtidig på en indre kamp, som han visste at han måtte få orden på før han kunne tale til mennesker.

– Jeg var veldig såret på den tiden fordi en pastor hadde løyet om meg hjemme i England. Da jeg var i Kristiansand, begynte jeg å lese en bok som heter «Triumphant Christian Living», skrevet av Alex W. Ness. Mens jeg leste den begynte Gud å jobbe med hjertet mitt. Han viste meg hvilket hjertelag jeg hadde overfor den pastoren og spurte: «Dennis, er du villig til å tilgi ham?» Det var fryktelig vanskelig, for han hadde såret meg dypt, men jeg konkluderte med at min kjærlighet til Herren var større enn uretten som hadde blitt begått mot meg. Så jeg tilga. Senere dro jeg til skolen og talte og rundt 28 personer tok i mot Jesus. Derfor ble Kristiansand et spesielt sted for meg, for det var stedet der Gud satte meg fri.

Begynte å be

Fra da av begynte Dennis å besøke den lille sørlandsbyen i Norge jevnlig.

– Hver sommer reiste jeg til Kristiansand for å be for Norge. Det er rart, fordi Gud ba meg aldri om å be for min egen nasjon. Det var Norge han la på hjertet mitt.

Etter hvert begynte forkynneroppdragene også å bli mange i Norge.

– Jeg elsker Norge og det norske folk, Norge er som mitt andre hjem, smiler Dennis.

– Hvordan holder du deg brennende, år etter år?

– For å være ærlig, så har du utfordringer hver eneste dag, når du holder på med det jeg gjør, så det er ikke alltid lett. Men når jeg stopper opp og tenker over alt Gud har velsignet meg med, selv da jeg ikke hadde mye, blir jeg rørt. Også takknemligheten over at Jesus er Guds Sønn, det holder meg gående, det holder meg brennende, og det er en nydelig ting.