Rusmisbruk, vold og kriminalitet. Slik så livet ut før Olle Petter Olsen (27) møtte Jesus på Evangeliesenteret.

Tekst: Marit Joys Wigart.
Foto: Arly Dale.

– Troen på Jesus fikk jeg inn med morsmelka, sier Olle Petter Olsen.
Vi møter den unge lovsanglederen og pastoren på Evangeliesenterets hovedkontor i Moss. Han tar en slurk av vannglasset og et stort smil brer seg i ansiktet hans når han forteller om foreldrenes levende tro på Jesus.
– De var herlig frelst og hver uke hadde de bønnemøter hjemme i stua.

Pappa var tryggheten

Det var for øvrig nok av utfordringer i familien. Økonomisk hadde de det trangt og Olle Petters far var blind, og i tillegg svært syk. Stadig var han inn og ut av sykehuset og flere ganger holdt han på å dø. Selv hadde Olle Petter utagerende ADHD, og ble sendt på spesialskole, der han erfarte mobbing og overtramp, både fra elever og lærere. Gjennom alle vanskelighetene var faren, tross den svake helsetilstanden, hans trygghet og støtte.

– Uansett hva som skjedde kunne jeg alltid gå til pappa. Hos ham følte jeg meg trygg. Han var som en klippe for meg, sier Ole Petter.

Da Olle Petter var 11 år døde faren.

– Det var som om alt inni meg bare raste sammen.

Ble sint på Gud

Olle Petter ble sint på Gud og begynte å ruse meg. Først sniffet han bensin, deretter begynte han med hasj, amfetamin og heroin.

– Jeg prøvde desperat å fylle tomrommet etter pappa.

Rusmisbruket eskalerte og Olle Petter forteller at han ble kynisk, egoistisk og voldelig. Men han ble aldri kastet ut hjemmefra.

– Det var en veldig trygghet for meg. Flere ganger kom jeg hjem ruset og mamma satt i stua og ba for meg. Tårene mine rant og Gud møtte meg så sterkt. Likevel dro jeg ut og ruset meg igjen. Jesus dro på meg hele tiden, men jeg ruset det bare vekk.

Ran, dom og senter

Som 17-åring kom Olle Petter inn på Evangeliesenteret for første gang. Den gangen sprakk han og ble hentet av en kamerat. Det første de gjorde var å rane en bensinstasjon. Deretter ranet de to unge gutter som haiket langs veien. Til slutt ble de innhentet av politiet.

– Men jeg ville ikke sone. For å slippe fengsel ba jeg om å få sone på Evangeliesenteret under paragraf 12.
Olle Petter rister på hodet.

– Det var jo et helt feil motiv for å komme inn på senteret. Jeg hadde ikke en eneste tanke om å slutte å ruse meg, eller begynne et nytt liv.

På Evangeliesenteret i Karasjok hørte han for øvrig ofte om at Gud gjorde fantastiske ting i livene til de andre beboerne. Det drev ham til å be sin første helhjertede bønn til Gud.

– Jeg sa: «Gud, hvis Du finnes, hvorfor gjør du ikke noe i mitt liv?» Da hørte jeg Gud si til meg: «Ole Petter, du har ikke søkt meg engang». Han sa det ikke på noen streng måte, eller med noen pekefinger, men som en kjærlig far som sto med åpne armer. Det var som om Han sa: «Kom, sønnen Min, Jeg elsker deg. Bare kom til Meg.» Da knakk jeg sammen, forteller Olle Petter.

Det var starten. Les hele artikkelen. Abonner på Ennå er det håp her
Vil du støtte Evangeliesenterets arbeid? Gi en gave her