– Jeg kunne gjerne jobbet på Evangeliesenteret jeg, sier Nestleder i KrF, Olaug Vervik Bollestad.

Tekst og foto: Bjørn Gjellum.

– Jeg kunne absolutt ha jobbet på Evangeliesenteret jeg. Når jeg ser det faglige arbeidet som gjøres, kombinert med troen i praksis, ja da tenker jeg at et slikt sted kunne jeg godt jobbet.

Det er stortingsrepresentant og nestleder i KrF Olaug Vervik Bollestad som velger å si det på denne måten. I likhet med folk flest, har også politikere spesielle områder som interesserer spesielt. Den tidligere spesialistsykepleieren og ordføreren, som har sittet de siste fire årene på Stortinget, har alltid hatt et hjerte for mennesker som sliter.

Klippen

– Jeg tenker sånn at min barndom, var for så vidt en spesiell barndom. Men samtidig vil jeg si en «normal» barndom. Jeg vokste opp i et hjem, med en mor som var psykisk syk. Far var leder i Jern og metall, og jobbet i Stålverket. Far ble den faste og sterke klippen i livet mitt. Min mor var med i Frelsesarmeen, og trodde på Jesus, men det kunne gå uker mellom hver gang hun snakket til oss. Hun fikk en fødselsdepresjon i forbindelse med at jeg ble født. Jeg ble veldig merket av dette i oppveksten, selv om jeg ikke forstod det helt kanskje.

«Hvite kranser og blanke isser»

Den erfarne politikeren og helsearbeideren forteller at søsknene hennes alltid har betydd mye for henne. Kanskje gikk det derfor sterkt inn på henne at disse fikk det litt vanskelig.

– Den ene av brødrene mine fikk en svakhet for sterk drikke. Den andre broren min har slitt en del med sin psykiske helse. Og så har du meg da, som opplevde mye også. Som 14-åring prøvde jeg å følge mor i Frelsesarmeen, først og fremst for at hun skulle være bevisst på at jeg var der. Hun hadde imidlertid ikke evnen til det, men det forstod jeg ikke. Jeg begynte allerede i den alderen å bli en som hadde meninger. Jeg troppet derfor opp på bedehusets årsmøte, og der så jeg ikke mye framtid, bare «hvite kranser og blanke isser». På dette tidspunktet hadde stemmerettsalderen blitt sunket fra 21 til 18 år. Jeg vet ikke om bedehusets folk godtok det. Uansett min unge alder til tross, ba jeg i min enfoldighet om ordet i forsamlingen på bedehuset.

Det var starten. Les hele artikkelen i vårt magasin, Ennå er det håp. Abonner gratis her
Vil du støtte Evangeliesenterets arbeid? Gi en gave her