Fem år etter at Kai Magne Bakken var ferdig rehabilitert i Evangeliesenteret, hadde giftet seg, fått jobb, og livet smilte, smalt det på nytt. Denne gangen var ikke rus problemet. Utbrenthet var. 

Tekst: Marit Joys Wigart 
Foto: Corneliu Rusu 

Vi treffer finnmarkingen Kai Magne på Østerbo, der han jobber som brannvernleder, en kald ettermiddag i desember. At vi har fått intervju med ham er forresten et lite mirakel, for han skyr alt som lukter av offentlig oppmerksomhet og rampelys. På trygg korona-avstand, på hver vår side av langbordet på konferanserommet i administrasjonsbygget, forteller Kai Magne at han er født og oppvokst i Alta i en kristen familie, på en tid det var vekkelse i bygda. 

– Mamma og pappa ble frelst før jeg var sju år. De tok meg med på kristne møter og jeg husker at pappa kjørte rundt i en Saab med sangene til Åge Samuelsen på full guffe, så de sangene kan jeg utenat, og det er mange av dem, sier han og ler. 

– Mamma og pappa kunne sitte oppe hele natta og ha bønnemøter med venner, så dro de på jobb på morgenen, kom hjem, og fortsatte nytt bønnemøte. Det var helt vanvittig, ler Kai Magne. 
Foreldrenes brann for Jesus smittet fort over på han. 

– Å ha foreldre som viser ekte glede og begeistring gjør så klart godt for et barn. Fra den gangen var Jesus alltid med meg i tanker og i hjertet, sier han. 

På pub med bibel

Atten år gammel begynte han å feste og drikke med kamerater, men det tok ikke lang tid før Herren kalte på ham på nytt.  

– Jeg lå på sofaen hjemme og sløvet da sjefen min i Alta, som også var en venn av familien, kom og ba meg hjelpe ham med å fjerne en rirkule fra et tre han hadde i hagen. Jeg hoppet inn i bilen hans og han kjørte til Filadelfia. Jeg tenkte, «hva i all verden», men ble med ham inn på gudstjenesten. Jeg svettet og følte meg så ubekvem at jeg sa til ham at vi måtte komme oss ut derfra, men vi ble værende. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg skulle be en bønn inni meg som ingen andre ville vite om, bare Gud. Jeg sa til Gud at hvis et kvinnfolk reiste seg og kom bort til meg, tok meg i hånden, og sa jeg skulle bli frelst, så skulle jeg bli det. Jeg hadde så vidt bedt ferdig da en dame reiste seg og kom bort til meg. Hun satte øynene i meg og sa: «Gutt, denne kvelden er din. I kveld skal du bli frelst.» Tydeligere svar kunne jeg jo ikke få. Jeg gikk fram til pastoren og tok imot Jesus. 

Kai Magne kunne ikke la være å dele troen sin med andre. 

– Det brant i meg etter å fortelle andre om Jesus. Jeg gikk på puber og hoteller med bibel og snakket med folk om Jesus. Det tok helt av, forteller han på herlig finnmarksdialekt og ler.  

Fall og oppreisning

Etter en tid havnet Kai Magne tilbake i rus, mest alkohol, men også narkotika. Han dro til Evangeliesenteret, men etter tre måneder rømte han tilbake i rusen. Trettitre år gammel kom han tilbake til Evangeliesenteret på nytt. 

– Den gangen ble det annerledes. Jeg var fullstendig nedkjørt og følte meg helt tom. Jeg tror Gud gjør det sånn noen ganger, tillater at vi når et punkt der vi føler oss så tomme at tomheten blir drivkraften til å velge en ny vei. Jeg ble et år i Karasjok og så flyttet jeg til Varna. Et ektepar som jobbet der, Arne og Karin Wirkola, fikk stor betydning for meg. De ble som en mor og en far for meg, nøkkelpersoner jeg trengte, for jeg var en hard nøtt. Livet de levde med Gud minnet meg om den fine tiden jeg hadde hatt med Gud mange år tidligere og jeg kjente at jeg måtte bare få tak i det livet igjen.

På nytt vendte Kai Magne seg til Jesus og fikk oppleve et helt nytt nivå av Guds nåde. 

– En ting er å bli frelst, det er fantastisk, men når du vender Gud ryggen og lever i ulydighet, og så vender tilbake og blir tilgitt, ja da er det nesten om å bli frelst på nytt. Du får se dybden av nåden. Og den var ikke vanskelig å ta imot. Jeg tok imot med begge armer. 

Utbrenthet – en usynlig fiende

Ferdig rehabilitert flyttet Kai Magne ut, giftet seg med Trine, flyttet først til Sørlandet og deretter til Alta, der han jobbet i anleggsbransjen. Fem år etter smalt det på nytt, men på en måte han aldri hadde ventet.  

– Jeg ble utbrent. Det var komplekse grunner til det, som jeg alltid tror det er når det gjelder utbrenthet. Ytre sett så alt normalt ut. Jeg gikk i menigheten på søndagene, jobbet i anleggsbransjen og tjente gode penger, og trente masse. Ingen kunne ta meg på noe, men Gud så hvor ille det sto til med meg. Regnestykket mitt var blitt feil, jeg regnet ikke lenger med Gud og sto på i egen kraft. I stedet for å bremse kjørte jeg meg selv rett i veggen. Jeg trente hardt og jobbet masse og en dag sa kroppen stopp. Jeg hadde alltid ledd av dette med utbrenthet, helt til det skjedde med meg. Kvart på åtte en morgen satte jeg meg i gravemaskinen og brått ble alt svart. Og mørket varte lenge. 

Kai Magne sitter med underarmene lent på bordet og er alvorlig når han snakker. 

– Rus er én ting, den er så synlig. Det skumle med utbrenthet er at du ikke kan se det. Ofte ikke før det er for sent. Heldigvis hadde jeg Trine. Hun ble fortvilet og redd for at jeg skulle ty til rusen igjen, og jeg hadde begynt å drikke litt igjen, så bekymringen hennes var helt reell. Heldigvis er hun bestemt, og jeg trenger en sånn person, ei som kan slå i bordet når det trengs. Jeg ble sykemeldt og Trine fikk meg tilbake til Evangeliesenteret. Det neste halvåret fikk jeg bo på Varna og sitte i bibeltimene på bibelskolen. Det var fint, jeg fikk lov å bare lytte og ta imot. Etterpå dro jeg til Østerbo og der opplevde jeg at Gud talte til meg om å jobbe der. Hadde jeg ikke kommet tilbake til Evangeliesenteret vet jeg ikke hvordan det hadde gått, sier Kai Magne.  

Utbrentheten ga ham for øvrig viktig lærdom.  

– Midt i jobb og tjeneste må vi aldri glemme det personlige forholdet til Jesus. Glemmer vi det går det fort galt. Jesus har jo vist oss det. Han sier det samme til oss som han sa til Marta, da hun løp rundt for å tjene ham mens Maria satt ved Jesu føtter for å lytte til ham. Maria lot Jesus betjene henne, for han er den som vet hva vi trenger og som forstår oss.  

Hjelper der behovet er

Kai Magne har hatt en flere jobber i Evangeliesenteret: miljøarbeider ved inntaket i Oslo og på Granlien, og i dag er han ansatt som brannvernleder på Østerbo. Å jobbe på inntaket utpeker seg som en spesielt fin tid, synes han.
 
– Det var noe veldig spesielt der, en vanvittig iver blant arbeiderne etter å hjelpe mennesker. Når jeg ikke var på jobb, gikk jeg ofte alene i Oslo på natta og snakket med mennesker. Da jeg kom løftet de armen i været og hilste. Jeg fikk se at Gud motiverte mennesker til å søke hjelp for å bli rusfri. Det var litt som den gangen jeg var enogtyve og vitnet for alle jeg så, sier han og smiler. 

Selv om Kai Magne fremdeles brenner for å hjelpe mennesker, er han avslappet til at han – for tiden – tilbringer arbeidsdagene i en gravemaskin. 

– Jeg tenker sånn at lederne mine vet hva plassen trenger og akkurat nå trengs jeg i bygg og anlegg her på Østerbo, så da sier jeg ja til det, sier Kai Magne, som jobber for å legge et to kilometer langt rørsystem i jorda under Østerbo. 

– Bibelen sier at Gud gjør alt vakkert i sin tid. Nå gjør jeg dette, og siden har Gud kanskje noe nytt for meg. 
Kai Magne forteller at Gud en gang ga ham et bilde som viste ham hvordan han skulle omfavne de ulike sesongene i livet, på best mulig måte. 

– Tenk deg at du har en kasse. I den kassa finnes det et innhold, for eksempel glede, sorg, økonomi, oppgaver, alt som finnes i livet ditt i den sesongen er i den kassa. Ofte kjemper vi mot det som er i kassa, nekter å akseptere innholdet og irriterer oss over det. Dermed kommer vi ikke videre. Gud har vist meg at jo fortere vi aksepterer alt som er i den kassa vi har foran oss akkurat i denne sesongen i livet, jo fortere får vi gå videre og får en ny kasse. Apostelen Paulus snakket om at han hadde lært å være fornøyd under de ulike forholdene han levde i, og nøye seg med det han hadde. Jo fortere vi blir enige med Gud om innholdet i den «kassa» han har utdelt oss, jo fortere går vi over i en ny sesong av livet og får en ny kasse, forklarer han. 

Vi ser på klokka og oppdager at tiden har løpt fra oss. Rusler ut i kveldsmørket og Kai Magne løfter en hånd i været og sier: 

– Nå blir det ti år til neste intervju!