Morten Alexander Kristensen (34) trodde at Gud fantes, men tvilte på at han fortjente å ha noe med Gud å gjøre. Inntil han fikk et syn av at alt det gale han hadde gjort ble vasket bort, som av regnet. 

Tekst: Iver Hølmo
Foto: Sandra Utby 

– Fra jeg var ett til jeg var syv år, hadde jeg en barnevakt. Randi. Hun sang kristne sanger og ba for meg da hun passet meg. Den siste kvelden Randi satt barnevakt for meg, fikk hun hjerneblødning, og hun døde på veien til sykehuset. Hun ble bare 37 år gammel. Da jeg satt alene igjen, syv år gammel, etter at sykebilen kjørte Randi bort, skjedde det noe jeg aldri kan glemme. Det var som om hele rommet lyste opp. Og det satt en på sengekanten min og holdt meg i hånden. Så hørte jeg stemmen til Randi, som beroliget meg og sa at alt ville bli bra, forteller Morten. 

VISSHET 

– Etter denne episoden har jeg alltid visst at vi har en Gud. Og i forlengelsen av det, forsto jeg at vi også har en fiende, Satan. Og jeg skjønte at helvete eksisterer. Logikk. Hvis Gud og himmelen er virkelige, er også Djevelen og helvete virkelige, resonnerte jeg. 

– Når jeg senere kom i tenårene, var det jo Satan som hadde kontrollen i livet mitt. Men uansett hvor langt ned jeg ble dratt, hadde jeg – på grunn av de ordene til Randi som en engel sa til meg – alltid vissheten om at det ville ordne seg for meg til slutt, sier Morten med nesten hviskende stemme mens han ser på meg med et klart og blått blikk. 

KRIMINELL LØPEBANE

– Jeg tror årsaken til at jeg ble notorisk kriminell og rusmisbruker, var mobbing. Jeg var han som var liten av vekst med store fortenner. Jeg ble hakkekyllingen på Vinne barneskole i Verdal. De fem første årene på barneskolen var et helvete. Da jeg skulle begynne i syvende klasse, byttet jeg skole fordi fosterforeldrene mine ble skilt. Da ble det Ørmen ungdomsskole på andre siden av Verdal. Der tok mobbingen slutt. Der var jeg plutselig den nye som alle ville bli kjent med. 

Morten forteller at han traff igjen bøllene fra barneskolen på den nye ungdomskolen.

– Da gikk jeg rett bort til den verste av mine tidligere mobbere, og etter tre slag ble han liggende og grynte i et buskas. Etter dette var det null mobbing min vei. Men da var jeg jo plutselig en av de tøffe gutta. De som ruset seg. Da ble det hjemmebrent og hasj i helgene, og veien til full aksept blant de eldre gutta, som solgte spriten og hasjen, ble veldig kort.

Da begynte forbryterkarrieren. 

– Da var fritiden preget av stjeling i butikker, innbrudd og biltyverier. Jeg stjal på bestilling fra jeg var fjorten til atten.

FINNMARK

Da Morten var fylt 18, flyttet han til Vadsø.

– Tanken var å få kontakt med min biologiske mor, som bodde der. Jeg fikk kontakt med henne, men også med andre og mindre gunstige personer der. Etter to, tre uker i Vadsø, var jeg plutselig en av dem som fraktet og solgte stoff der. Jeg bodde stort sett hjemme hos de gutta som forsynte Vadsø med dop. Amfetamin, hasj og benzodiazepiner. 

Men Morten gjorde seg såpass bemerket med sin notoriske trang til all slags forbrytersk virksomhet, at politiet i Vadsø ikke ville ha ham i byen sin lenger. 

– De kom hjem og hentet meg. Noe hadde skjedd i byen. En motorsykkel var blitt stjålet, og den sto i hagen utenfor huset hvor jeg campet. Masse sinte MC-folk som skulle ta meg. Men politiet fraktet meg bort fra de rasende bikerne og plasserte meg i glattcelle. De reddet antakelig livet mitt, humrer Morten, og ser på meg med verdens uskyldigste blå øyne.

MORFARS MEDISINSKAP

I samtaler med politiet, fant Mortens mor ut at det nok var best for Mortens helse, at han flyttet til sin morfar på Stange i Hedmark. Morten husker ikke stort fra denne tiden. 

– Morfar hadde et meget avansert medisinskap, og jeg forsynte meg grovt av alt som var merket med rød trekant. Og det var ikke så rent lite. Jeg innså at denne geografiske flukten nok ikke var veldig vellykket. Mye mopedtyverier og innbrudd og annen kriminell virksomhet, forteller Morten.  

Årene gikk. Morten flyttet til Kløfta, men holdt på med de samme lite samfunnsgagnlige fritidssyslene i flere år. Med paragraf 12-soninger på både Tyrilisenteret og Guts i Drammen. Samt et halvt år i et ordentlig fengsel. Han var nå blitt tretti år og livet gikk ikke akkurat på skinner.

EN BØNN TIL HIMMELEN

– Jeg hadde nådd bunnen. Sto plutselig på gata med en bag med noe klær i, en søppelsekk med diverse ting, og en klipspose med tre og et halvt gram med MDMA, det aktive stoffet i Ecstasy. Dette skulle jeg skyte rett i åra og gjøre slutt på det hele, sier Morten mens han stirrer tomt rett ut i luften. 
– Så der satt jeg. På en benk i Sofienbergparken i Oslo. Da så jeg opp mot himmelen og sa til Gud: «Nå får du bare ta meg hjem, eller vise meg hva du har for meg!» I det samme jeg skulle sette den dødelige dosen, ringte telefonen. Det var en gutt jeg kjente fra Tyrilisenteret, men som da var på Evangeliesenteret. Jeg hadde ikke snakket med ham på halvannet år, men han hadde fått det klart for seg at han skulle ringe meg denne natta. Klokka var et sted mellom midnatt og ett på natta. Jeg tok telefonen, og det første han sa var: «Trenger du hjelp?»
Morten forklarte ham situasjonen, og at han akkurat skulle sette seg en dødelig dose.
– Og siden jeg hadde bedt til Gud rett før jeg, sa jeg at jeg gjerne ville ta imot hjelp. 
– Det gjør vel ikke noe at det er et kristent sted, spurte han.
– Nei, svarte jeg. Bunnen var nådd. Han fikk meg til å love å holde ut denne natta, og sa jeg ville bli kontaktet dagen etter.

Dette var begynnelsen på artikkelen. Resten kan du lese i Ennå er det håp. Du kan abonnere gratis på Evangeliesenterets månedsmagasin ved å gå inn på www.evangeliesenteret.no/eedh