Var i det dypeste mørket

Kristian Poeten (42) så ikke noe håp noe sted. Han bestemte seg for å avslutte alt, for å bli ferdig med alt det vonde han hadde i livet sitt.

‍

Tekst og foto: Jan Inge Skeie

jan.inge.skeie@evangeliesenteret.no

‍

En kveld ved ei bro i Drammen skulle det skje. Han hadde tatt med seg kniv, og skulle avslutte livet sitt. Han ville kutte over pulsåren, og begynte å kutte seg i armen. Det ble mange og dype kutt, men han klarte ikke å treffe pulsåren. Han har den dag i dag plager med den armen fordi han kuttet så mange nerver.

Mens han står der kommer en bil, og to personer kommer ut. De var helt ukjente for Kristian, og han har aldri sett de, verken før eller siden.

—Kristian, det er ikke slik du skal ende livet, sier den ene personen.

De får Kristian med seg i bilen, og kjører ham til sykehus. Her blir han sydd sammen igjen etter alle kuttene.

‍

Mye frykt

Kristian er vokst opp på Lier uten for Drammen sammen med mor, stefar og to søsken. De to første leveårene hadde han sammen med mor og en far som var alkoholiker og voldelig.

—Gjennom hele oppveksten hadde jeg mye frykt, helt fra jeg var liten. Jeg ble også mye mobbet både på barneskole og ungdomsskole, forteller Kristian tankefullt.

Det var nok en kombinasjon av flere ting som gjorde at han sleit, uten at han kunne sette ord på det.

—Jeg hadde frykt for mennesker, og det var også mye skamfølelse. Jeg var også redd for å gå på skolen, sier han.

Det var et område han mestret.

—Jeg var ganske god til å spille fotball. Der klarte jeg å distansere meg fra problemene, forklarer Poeten.

‍

Ble en flukt

Alt det vonde ble tøft for han, og 15 år gammel begynte han å bruke alkohol. Det eskalerte raskt til å bli både hasj, amfetamin og ecstasy. Han følte han fikk en tilhørighet i dette miljøet.

—Jeg fikk følelsen at folkene der lo med meg, i stedet for av meg, sier han.

Han forteller at han egentlig lengtet etter fred inni seg, og at rusen ble en flukt. Som 19-åring gjør han da dette forsøket på å ta livet sitt.

—Ikke så lenge etter dette ble jeg innlagt på psykiatrisk. Så var det tre år inn og ut der. Jeg følte jeg en slags form for trygghet innenfor de rammene psykiatrien gav meg, forteller Kristian, og legger til at han var sterkt medisinert.

‍

Fasinert av gleden

I 2002 var han til utredning for å finne ut hva han egentlig feilte. De konkluderte med at det psykiske skyldtes rusen. De visste heller ikke hvor de skulle plassere han når han kom ut.

—De ønsket å ha meg på et omsorgshjem, men bare hvis jeg var rusfri. Jeg sprakk mens jeg fremdeles var på sykehuset da en fyr kom og gav meg masse piller, forteller 42-åringen, og legger til at derfor ble kastet ut fra sykehuset, og endte opp i Drammen.

Han ruset seg hardt i ei uke. Så fikk han en telefon.

—Det var fra mor. Hun sa at jeg måtte inn på Evangeliesenteret. Hvis ikke kunne de ikke ha noe med meg å gjøre. Dette ville jeg, og de kjørte meg til inntaket som da var i Nordregate i Oslo, sier Kristian.

Her fikk han høre om Jesus for aller første gang, og et håp ble tent i hans indre.

—Jeg ble fasinert av den gleden de hadde. Jeg ønsket å få det samme. Jeg gikk derfor frem til forbønn for å bli frelst i et møte, forteller han ivrig.

Dette var i Berøa i 2003. Den som ba for Kristian, var Ludvig Karlsen.

‍

Guds ånd kom

Han merket ikke noe endring med en gang. Han prøvde å lese i Bibelen, men fikk lite ut av det siden han var så ødelagt innvendig.

—Jeg døpte meg også. Da skjedde det noe inni meg. Jeg merket at Guds ånd kom, forteller Poeten med et smil.

Mens han var til rehabilitering traff han ei dame, som han også giftet seg med. Han reiste derfor ut fra Evangeliesenteret i november 2003.

—Jeg tenkte jeg var klar, men jeg var jo ikke det. Det gikk også skeis med ekteskapet. Det varte i et og et halvt år. Da gikk vi fra hverandre, sier han.

‍

Fri medisinene

Sommeren 2005 var han tilbake til Evangeliesenteret. Han kom da til Brubakken, som da var ettervernsenter. Han var strekt medisinert da han kom dit. Han gikk til Sigurd Bylund, som var bestyrer der, og sa han trengte hjelp.

—Du må bare søke Gud du, sier Sigurd Bylund til ham.

Han gjorde det, og fikk også en sterk tro på at Jesus kunne gjøre noe inni ham.

—En dag jeg sto og vasket opp talte Jesus direkte til meg, og sa han skulle reise meg opp slik at folk skulle se det, sier den tidligere rusmisbrukeren.

Legene ville at Kristian fortsatt skulle medisineres, men Kristian hadde fått en indre visshet om at han også skulle bli fri medisinene.

—Jeg startet derfor nedtrapping alene, i tro til Jesus. Etter seks måneder var jeg ferdig nedtrappet, forteller han med et smil.

‍

Hadde fått en gave

På Brubakken var det mye forbønn, og han var sammen med mennesker som hadde en sterk tro. Han legger ikke skjul på at det også var tøffe perioder. Det foregikk prosesser inni ham. Noen ganger søkte han på Google for å finne ut hva som skjedde, og fant ut av ting på egen hånd.

—På Brubakken begynte jeg også å skrive dikt. Jeg opplevde at mennesker ble oppmuntret av det jeg skrev. Jeg forsto at jeg hadde fått en gave jeg kunne bruke, forklarer dikteren begeistret.

I denne perioden begynte han også å søke Gud på en ny måte, blant annet gjennom bønn og faste.

—Jeg var desperat etter å få mer av Herren, forteller Kristian.

‍

Får tømt hjertet mitt

Etter tre år på evangeliesenteret kom han etter hvert til Mjølløst gård. Dette er et sted hvor man har et bofellesskap og ettervern. Kristian har nå gitt ut flere diktsamlinger, og antar selv at han skrevet 500-600 dikt.

—Det har hjulpet meg. Ja, blitt en redning for meg. Jeg kan utrykke alt jeg har inni meg på papiret. Jeg får tømt hjertet mitt, forklarer han.

Bare etter påske i år har han skrevet ut 28 kladdebøker. Han opplever at gjennom skrivingen får Gud gjøre prosesser i livet hans.

—Gud møter meg på personlige plan gjennom skrivingen. Jeg får også dele vitnesbyrdet mitt mange steder. Da bruker jeg ofte diktene mine, sier han.

Han er fremdeles på Mjølløst gård, og jobber et par dager i uka som frivillig på Evangeliesenterets inntak i Porsgrunn.

—Selv om ting kan gå i stykker er ikke Gud ferdig med oss. Det er en vei å gå med både høyder og daler. Jeg ønsker å leve nær Jesus, og komme enda sterkere inn i det han har for meg, avslutter Kristian Poeten.