Lill Myrvin hadde aldri trodd at sønnen, Fredrik Myrvin (42) skulle begynne med rus. Som for mange andre pårørende kom nyheten som lyn fra klar himmel.

Tekst: Marit Joys Wigart
Foto: ESTV

– Det var ingenting som tilsa at Fredrik skulle begynne å ruse seg, sier Lill. 

Fredrik var en glad og snill gutt som pleide å lykkes i det meste: godt likt blant venner, skoleflink og aktiv i judo, jujutsu og volleyball. Han utdannet seg til helsefagarbeider, fikk fast jobb som omsorgsarbeider i Sarpsborg kommune, og kjøpte seg både bil og leilighet.

– Alt så bra ut, forteller Fredriks mor. 

Begynte med hasj

Heller ikke Fredrik hadde sett for seg at han skulle begynne med rus. 

– Jeg var liksom ikke typen til det, sier han og smiler forsiktig. 

– Jeg var jo så aktiv, trente mye, og da jeg etterhvert begynte å jobbe fikk jeg mye ansvar, forteller han. 

Likevel begynte han å drikke i 14-årsalderen, gikk etterhvert over til hasj, og til slutt var han avhengig av både ecstasy og amfetamin.

Ba for sønnen

Da Fredrik var fylt 28 år, i 2005, døde faren hans i kreft. Det gikk hardt inn på hele familien. I tillegg brakk Fredrik ryggen i en trafikkulykke. På grunn av de store ryggsmertene ruset han seg desto mer. Lill, på sin side, hadde nå innsett sønnens rusproblem, og satt mye alene med den doble sorgen.

– Da alt dette skjedde tok jeg gitaren min og begynte å spille og synge til Jesus, forteller Lill. 

Hun gikk ikke i noen menighet, men hver eneste dag ble hun sittende å synge og be til Jesus.

– Det ble mye synging på den tiden, men mye tårer også, forteller hun. 

Følte seg ensom

Lill forteller at å være en pårørende for en rusavhengig sønn var en ensom sorg. Søsteren og svogeren var de eneste hun følte hun kunne snakke med. 

– De er pinsevenner og var en støtte for meg. Vi pratet og ba mye sammen. Ellers var det ikke mange jeg følte jeg kunne snakke med. Jeg holdt meg mye for meg selv, og var ofte redd for hva naboer og kjente tenkte om oss. I ettertid har jeg oppdaget at de bare ønsket Fredrik vel, og de er jo så glade nå som alt går bra, men på den tiden følte jeg nok mye på skam og ensomhet, sier hun. 

Tok imot ham i rusen 

Legen henviste Lill til sosialmedisinsk poliklinikk for hjelp, men rådet hun fikk var ikke et hun syntes hun kunne følge.

– De rådet meg til å låse døren, stenge Fredrik ute og glemme hele ham. Det greide jeg ikke. Jeg tror ikke det er riktig å veilede folk til det heller, sier Lill. 

Hun legger til at det selvfølgelig var tilfeller der hun ikke våget å slippe han inn, fordi tilstanden hans var for ille. Da måtte hun sette grenser og vise ham bort. 

– Jeg jaget deg noen ganger, sier hun og ser på Fredrik.
– Men, fortsetter hun..

– Han kom alltid tilbake senere og banket på døren og sa: «Mamma, det er meg».
Så kom han inn og fikk mat og en seng og fikk sovet ut. Hver gang det skjedde trodde jeg at nå skulle det gå bra, for han kunne være hjemme en hel uke om gangen. Men så ble han plutselig borte igjen, og da kom en ny nedtur, forteller Lill. 

At hun beholdt kontakten med sønnen sin, tross det livet han levde, er noe Fredrik er takknemlig for.

– Når jeg veide rundt 70 kilo og ikke hadde spist på flere dager, var det så godt å kunne komme hjem til mamma og få spise og sove i en varm seng. At det alltid var en åpen dør hos henne var godt. Likevel så jeg det alltid som siste utvei å dra til henne, for jeg følte så mye skam og sorg rundt det livet jeg levde og den smerten jeg hadde påført familien min, forteller Fredrik.

Fikk hjelp hos Evangeliesenteret

Når vi treffer Lill og Fredrik i dag er de vonde årene over. Sorgen er byttet ut med glede. Fredrik har for lengst lagt ruslivet bak seg, etter et lengre opphold på Evangeliesenteret. I dag er han gift med sin Isabella og jobber som bestyreravløser på Evangeliesenteret Brubakken i Drangedal.

For Lill var det en ubeskrivelig lettelse da Fredrik kom inn på Evangeliesenteret.

– Åh! Det var en stor befrielse, sier hun og stråler.
Fredriks vendepunkt kom på et møte der noen ba for ham. Også to bibelvers ble til spesiell hjelp og oppmuntring for ham: «For vi vet at alle ting virker sammen til det gode for de som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» (Romerbrevet 8,28), og «Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet» (2. Korinterbrev 12,9). 

– Disse ordene gjorde at jeg ble trygg på at uansett hva jeg sto i, og hva mennesker rundt meg gjorde, så hadde Herren gode planer for meg. Og at hvis jeg bare gikk så sterk som jeg var, så skulle Guds nåde fullendes i min svakhet, sier Fredrik. 

Og Gud gjorde virkelig mirakler i livet hans. I 2015 ble han miljøarbeider på Granlien, og i 2017 ble han bestyrer-avløser på Evangeliesenteret Brubakken, Norges eneste kristne tiltak for nedtrapping fra LAR. 

Aldri gi opp

Lill forteller at det som har skjedd med Fredrik er langt mer enn hun hadde håpet på.

– Jeg er så takknemlig. Jeg takker Gud hver eneste dag, smiler hun. 

Hva vil du si til andre som har barn eller andre familiemedlemmer som ruser seg? 

Jeg vil iallfall si at de aldri må gi opp, uansett hvor mørkt det kan se ut til tider. Det nytter å be og det nytter å lovsynge Gud. Det er alltid håp, avslutter hun.

Egen ramme: 

Pårørende – skam, skyld og tabu

Marte Yri Evensen, daglig leder i Kraft og bruker- og pårørende organisasjonen, Det nytter, forteller at pårørende til rusavhengige ofte blir glemt og føler seg ensomme i sorgen. 

– Å være pårørende til en rusavhengig er fremdeles litt tabubelagt for mange. Mange skjuler situasjonen sin i skam og frykt for hva andre skal mene. Mange går også inn i en rolle, hvor de bærer et ansvar de ikke burde, og glemmer å leve sitt eget liv, forteller Marte. Hennes oppfordring til pårørende er følgende: 

  • Søk felleskap, kurs og selvhjelpsgrupper der du kan dele erfaringer med likesinnede
  • Søk en samtalepartner
  • Husk at du ikke har ansvar for den rusavhengige, men for ditt eget liv
  • Sørg for egenomsorg og god livskvalitet
  • Ikke glem å leve ditt eget liv
  • I stedet for å bestemme over den rusavhengige, still gjerne spørsmål for å gi vedkommende mulighet til å reflektere over egen situasjon. All forandring kommer innenfra, og brukeren må selv ønske å bli rusfri. Det å få spørsmål om hva de drømmer om, ønsker for livet sitt, og hva som skal til for å komme dit, kan være spørsmål som kan få de selv til å reflektere over eget liv. Det å stille spørsmål som er med og gir håp, kan bidra til at de selv begynner å tenke annerledes om sin egen situasjon. Det er viktig å ansvarliggjøre de, da dette kan være med på å frigjøre ressurser de har i eget liv. Ofte ser vi at det er en prosess mange må ta på egen hånd, men man kan være en støtte på veien og motivere til gode valg.
  • Ta gjerne kontakt med Det nytter: Marte Yri Evensen (daglig leder): 41409343 eller Joar Kaasa (informasjonsleder): 97145422. Hjemmeside: www.detnytter.no 

Egen ramme: 

Andre organisasjoner som kan hjelpe pårørende til personer med rusproblemer: 

Kilde: nhi.no.