– Jeg var problembarnet i familien som fikk oppleve frelsen i Jesus, sier Jan Kyllevik (48), matkoordinator ved Evangeliesenterets kontaktsenter i Oslo. 

Tekst og foto: Marit Joys Wigart

Det er full fart på kontaktsenteret i Oslo, som vanlig. Flere hundre gjester er innom i løpet av dagen for et varmt måltid og en prat. Jan, som har vært ansatt som matkoordinator her siden mars i fjor, sitter ved et av bordene og spiser sammen med tre av gjestene. Praten går lystig og Jan ler godt av noe en av dem sier. Egentlig trenger vi ikke spørre om han trives som ansatt på kontaktsenteret. Det synes på hele ham. Han stråler og gleden er påtakelig. 

– Å si at jeg har havnet på rett hylle er rett og slett et for svakt uttrykk, sier han på stavangerdialekt. 

– Å jobbe her med Hanne og Stian og alle de frivillige er helt fantastisk og jeg fryder meg i jobben min! Å jobbe i et miljø med ledere som heier på folk, aldri snakker vondt om noen, og der vi kan prate og ha det så gøy sammen, det er Guds gave, sier han. 

Som en stor familie 

Hver uke forlater Jan kone og fire barn hjemme i Fredrikstad for å bo og jobbe ved kontaktsenteret. Da installerer han seg på et enkelt rom i annen etasje, over kontaktsenteret. Det er et forholdsvis lite rom med tre enkeltsenger som står på rekke og rad under de store vinduene som vender ut mot Osterhausgate, som kjent ikke akkurat er hovedstadens tryggeste eller mest sjarmerende gate. Ellers er det ingen møbler her foruten et par skap. 

– Men jeg er jo ikke her for å oppleve luksus, jeg er her for å gjøre en jobb. Og det er ingen steder jeg ber så mye som når jeg er her. Hjemme har jeg familie å ta meg av så da går det i ett. Her går det også i ett fra morgen til kveld, men på en annen måte. Her ber jeg stort sett hele dagen og får åndelig påfyll. 

Jan kommer til kontaktsenteret hver søndag kveld og reiser hjem når det stenger torsdag ettermiddag. 

– Vi er som en stor familie her. Dagene her starter med felles bønn, lovsang og andakt. Vi jobber sammen, prater og tøyser og har det veldig moro. 

Jan synes det er en ypperlig løsning å pendle mellom familielivet i Fredrikstad og jobben i Oslo. 

– Det gir meg mulighet til å være hundre prosent til stede der jeg er. Når jeg er i her Oslo er jeg fullt til stede her, og når jeg reiser hjem har jeg helt jobbfri og kan vie all tid og oppmerksomhet til kone og barn. 

En god familie  

Spoler vi ti år tilbake i tid var ikke Jans liv så forskjellig fra livene til mange av gjestene ved kontaktsenteret. 

– Rent bortsett fra at jeg aldri turte å gå til steder som dette for å få mat. Jeg syntes rett og slett det var flaut og nedverdigende. Jeg ville ikke at noen skulle se at det sto så ille til med meg. Jeg skammet meg, innrømmer han. 

Derfor ruset han seg sjelden ute, men hjemme i leiligheten. I de periodene han ikke ruset seg like hardt, jobbet han som montør av bilglass. To ganger måtte han i fengsel. Egentlig lå mye til rette for at Jan ikke skulle begynne verken med rus eller kriminalitet.

– Jeg vokste opp i et utrolig godt hjem i Stavanger med foreldrene mine og ni søsken, sier han. 

Foreldrene var det han beskriver som dypt troende mennesker og Jan yngst i søskenflokken. 

– Mamma hadde den overbevisningen at hun skulle ta i mot alle barn Gud ga henne, så hun endte opp med ti barn. Legene ville egentlig fjerne livmoren hennes før hun ble gravid med meg, men min mor nektet, så det er grunnen til at jeg ble født – min mors tro på at alle barn skulle komme til verden. 

ADHD

Jan sier at han fikk inn troen på Jesus med morsmelken. Det var helt naturlig å tro på Jesus. En utfordring var forøvrig at Jan egentlig led av diagnosen ADHD, noe som ikke ble påvist før han ble utredet som 30-åring. 

– Da jeg vokste opp var ikke ADHD noe begrep, så jeg ble bare sett på som en pøbel og et problembarn, sier Jan. 

Flere ganger forsto han at foreldre nektet sønnene sine å leke med ham i frykt for at Jan skulle ha negativ innvirkning på barna deres.

– Det var vondt. Jeg følte mye på å bli utestengt og det å være annerledes, både i menigheten og på skolen, sier Jan som tror dette var en medvirkende faktor for at han begynte å ruse seg. 

– Jeg ble sint og opprørsk og følte ikke jeg hørte hjemme noe sted, forklarer Jan som begynte med hasj og amfetamin fra 15-årsalderen. 

Guds kall 

I alle årene mens Jan ruset seg kjente han innerst inne en lengsel etter Gud.

– Jeg hadde jo tatt imot Jesus som liten, så jeg visste at en eller annen dag skulle jeg omvende meg og begynne å leve med Gud igjen. Det var bare et tidsspørsmål, sier Jan. 

Hver gang han havnet i vanskeligheter kjente han dessuten at Herren kalte kjærlig på ham.

– Det var som om Jesus sa til meg at «nå, Jan, vet du hva du må gjøre. Jeg står her med åpne armer og tar deg imot». Men jeg overhørte kallet hans og fortsatte min egen vei, sier Jan. 

Helt til han satt i fengsel i Bergen i 2013. Da ble lengselen etter Gud overveldende.

– Jeg tok kontakt med en av fengselsbetjentene og spurte om han var en kristen, for noe ved ham ga meg det inntrykket. Han bekreftet spørsmålet mitt og da spurte jeg om han ville be for meg på cella, om at jeg skulle få nåde til å omvende meg når jeg slapp ut fra soning. Dette var en uke før løslatelse, forteller Jan.

Kort tid etter satte fengselsbetjenten Jan i kontakt med Evangeliesenteret. 

– Jeg ble bedt om å kontakte Merethe Aanestad, som driver kontaktsentrene i Rogaland, og etter en halvtimes prat med henne ordnet alt seg. Hun kjøpte flybilletter til Oslo til meg og kjørte meg til flyplassen, så 18. juni 2013 kom jeg inn på Evangeliesenteret. Da var jeg 41 år.

Dette var starten på artikkelen. Les hele saken i Ennå er det håp. Vil du bli abonnent og få bladet gratis? Registrer deg på www.evangeliesenteret.no/eedh