– Hele tiden ønsket jeg et annet liv, men greide bare ikke kvitte meg med alkoholen, sier Odd Arild Rekvik-Kvalheim (65). 

Tekst og foto: Marit Joys Wigart.

Vi befinner oss i Horten en varm og solfylt fredagskveld i begynnelsen av juni. På bordet hjemme hos ekteparet Odd Arild og Anne Bente Rekvik-Kvalheim står kveldsmaten på bordet og det dufter nytraktet kaffe. 

– Vær så god, bare sitt, sier Odd Arild og smiler. 

Anne Bente begynner å helle oppi kaffe og begir seg ut på fortellingen om hvordan de fikk huset de nå bor i. Huset som ligger i et fredelig, pent villastrøk, omkranset av en frodig, blomstrende og velstelt hage. Huseierne bor i nabohuset og er blitt gode venner av Odd Arild og Anne Bente. Det var mens Anne Bente satt i kassa på Meny, på jobb, at en hyggelig kunde spurte om hun og Odd Arild ville leie huset. Etter visningen og en nærmere prat med eierne, var det ikke mye å lure på. 

– Ja, for det er ikke så greit å kjøpe noe når man har gjort så mye vilt i livet som jeg har, forklarer Odd Arild. 

Men her er de, altså.

– Det er bare Guds godhet alt sammen, sier Anne Bente. 

Første smaken av alkohol

Odd Arild vokste opp i et godt og trygt hjem på Radøy utenfor Bergen.  

– Vi var ingen kristen familie, men det var aldri alkohol hjemme, og på den tiden fantes det ofte et bedehus i hver bygd og alle dro dit uansett om de var kristne eller ikke, sier han. 

Han gikk på søndagsskole, sang i kor og vanket alltid i det kristne miljøet. Men etter at han fylte 16 ble bygdefestene fast vane i helgene. Han ble kjæreste med ei eldre jente som festet hardt og fikk jobb som dørvakt på en pub. 

– Der kom jeg inn i et mer voksent miljø og de festet mye villere enn jeg var vant til. For meg gikk det galt. Jeg mistet jobben, og flere jobber etter det, på grunn av all festingen, sier Odd Arild.

Da han var 26 fikk han og kjæresten en sønn, men på grunn av Odd Arilds festing ga barnevernet paret et ultimatum: Odd Arild måtte ut av huset, ellers ble barnet hentet. 

– Jeg fikk meg et lite krypinn, ny jobb, bil og en stund gikk det bra. Men nissen fulgte jo med på lasset, så etter en stund falt jeg utpå igjen. Hele tiden ønsket jeg et annet liv, men greide bare ikke å kvitte meg med alkoholen. I perioder bodde jeg på gata. 

Blå Kors Tønsberg 

25 år gammel gjorde han sitt første forsøk på å bli rusfri. Han fikk plass på Blå Kors i Tønsberg og ble videresendt til Lolandsheimen, et behandlingshjem for alkoholikere. 

– Der hadde jeg det veldig ok. Det var et kristent sted med andakter, sang og kristne møter. Det trivdes jeg godt med, for jeg var jo vant med det kristne miljøet fra oppveksten.

Det gikk bra helt til jeg skulle hjem på perm, da ødela jeg alt med bare fyll, sier han. 

Etter en tid hentet han seg litt inn igjen og fikk ny jobb på en vernet bedrift i Larvik. 

– Kommunen kunne ikke anbefale meg for noe annet for jeg hadde jo aldri greid å holde på en jobb. Men jeg fikk et godt forhold til konsulenten på arbeidskontoret og han ordnet så jeg fikk ta sveiser-sertifikat. Et firma i Sandefjord ansatte meg og nå syns jeg livet var fint. Jeg reiste ulike steder i Norge og sveiset, fikk gode tilbakemeldinger og tillit, og trives godt. Endelig var det noe jeg fikk til, jeg var så stolt.

Ny runde 

Alt gikk bra helt til han skulle ta noen øl med kolleger. Det begynte forsiktig, men snart befant han seg alene på byen og han drakk jevnt helt fram til de tidlige morgentimer. 

– I starten greide jeg å stå opp for å gå på jobb, men så skar det seg. Jeg fikk sparken igjen og denne gangen falt livet virkelig i grus for meg, sier han. 

Han var bare i slutten av 20-årene men dagene svant bort i fyll og fest.

– Det var det samme hva jeg drakk, bare det var rus. Jeg hadde så mye nerver og så mye dårlig samvittighet for at jeg hadde rotet til livet mitt sånn, så jeg tenkte det var best å være mest mulig dritings. Igjen fikk jeg hjelp av Blå Kors, men mønsteret gjentok seg. 

Jeg skulle teste litt, vet du. Se om jeg greide å drikke med måte, men det gikk ikke. Jeg havnet utpå igjen og mistet nok en jobb.

Matthews House

I en periode var Odd Arild hjemløs igjen og en kveld mens han sov på en benk i Tønsberg ble han vekket av to unge gutter. De var i siviltjeneste på Matthews House, en kafé i Tønsberg som hjalp rusavhengige. Odd Arild ble invitert inn på kaffe og takket ja. 

– De ba for meg og spurte om jeg ville ta i mot Jesus. Det gjorde jeg, men følte ingen forandring og var fortsatt veldig syk. De lot meg sove på sofaen og den natten sa jeg til Gud: «Hvis jeg sa ja til Deg, hvorfor kan jeg ikke bli frisk? Jeg orker ikke være syk mer.»

Dagen etter gikk de to guttene til sosialkontoret og spurte om Odd Arild kunne få garanti så han kunne reise på Evangeliesenteret. 

– I stedet ga de meg et hotellrom i Horten der jeg bodde i tre måneder. Det kostet mye mer enn det hadde kostet å være i rehabilitering på Evangeliesenteret, sier Odd Arild.

I Horten begynte likevel livet så smått å lysne. Han begynte i Filadelfia Horten og ble godt mottatt. 

– De var så hyggelige mot meg. Et ektepar i menigheten inviterte meg hjem på middag og siden da tilbragte jeg mye tid hos dem. Jeg greide å holde meg edru i den tiden og følte meg på en måte kristen, men hadde ennå ikke opplevd noe med Gud. Jeg ville virkelig noe med livet mitt og hatet meg selv og livet jeg hadde levd. Etterhvert fikk jeg leilighet og jobb, men nok en gang mistet jeg alt på grunn av alkohol.

Jesus på sengekanten

I 1999, da Odd Arild var 45, kom han til Evangeliesenteret. Utslitt, tynn og veldig syk.

– Jeg var så syk at jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn og så skjelven at bena mine bare ristet og jeg måtte holde meg i veggene når jeg skulle gå bortover gangen. På natten fikk jeg ikke sove for abstinensene var så forferdelige. Med en gang jeg lukket øynene følte jeg at noen satte seg på sengekanten. Jeg følte det var djevelen selv og ble livredd, forteller han. 

Dette gjentok seg flere netter på rad. 

– Men så, en natt, tenkte jeg at Jesus er jo større enn djevelen. Problemet var bare at jeg ikke følte meg verdig til å rope på Ham om hjelp, jeg tenkte på alt jeg hadde rotet til i livet. 

Odd Arild blir stille en stund og kjemper mot tårene. 

– Så ble jeg minnet på en lovsang som jeg til slutt greide jeg å nynne litt på. Deretter klarte jeg å si noen få ord, og så var det som en kraft kom over meg og jeg begynte å rope høyt på Jesus om hjelp og jeg ba Ham om å sparke djevelen ut av rommet mitt. 

Alt skjedde i et nu. Plutselig var alt mørke borte og rommet ble fylt av lys og fred. Det var en helt fantastisk opplevelse. Jeg begynte å gråte og le om hverandre og priste og takket Jesus. Da var det Jesus som satte seg på sengekanten min! 

Odd Arild smiler gjennom tårene. 

– Jeg tror Gud ga meg den opplevelsen for at jeg i tvilstilfeller aldri skal tvile. Den har holdt meg oppe i mange tunge stunder. 

 

Dette var starten på artikkelen. Du kan lese hele saken i Ennå er det håp.
Vil du abonnere gratis på Ennå er det håp? www.evangeliesenteret.no/eedh/