I årevis prøvde Stian Solem (39) å bli rusfri, gjennom ulike tiltak. Først når han kom til tro på Gud ble han rusfri.

Tekst og foto: Marit Joys Wigart

– Jeg husker så godt den følelsen, da jeg skjønte at jeg var blitt avhengig. Jeg tenkte: «Hjelp, nå er det ingen vei tilbake!»

Vi treffer Stian på Evangeliesenterets hovedkontor i Moss. Det er blitt høst og utenfor vinduene pøser regnet ned. Stian tar en slurk av en kald Pepsi Max og fortsetter. 

– Det ble veldig sterkt for meg og jeg ga litt opp. 

Aktiv i idrett 

Stian forteller om en normal oppvekst i Mjøndalen med foreldre og tre søsken. Han klarte seg bra på skolen, hadde gode venner og spilte aktivt både fotball og bandy. Han kom ikke fra et kristent hjem, men forteller at oldemoren, Margit, var en kristen og en person han var veldig glad i.

– Hun var verdens beste og snilleste, sier Stian.

Hun bodde rett på andre siden av Mjøndalen, så gjennom hele oppveksten pleide Stian å besøke henne nesten hver dag. 

– Hun ga meg en bibel og innimellom ble jeg med henne på bedehuset, men på den tiden var jeg ikke interessert i tro. Men jeg elsket å være hos henne og hadde jeg skjønt den gangen, hvor all den kjærligheten og godheten hennes kom fra, hadde jeg nok kommet til tro mye før, sier Stian. 

Dobbeltliv

Som for mange andre begynte ruslivet med alkohol og hasj i 15-årsalderen, og innen han var fylt 19 brukte han både amfetamin og ecstasy. I flere år levde han et dobbeltliv. 

– Jeg hadde to forskjellige vennegjenger. Den ene var barndomsvenner som jeg drev idrett med og gikk på skole med. Den andre gjengen var folk som ruset seg. Barndomsvennene mine begynte også å feste, men de nøyde seg med å drikke alkohol i helgene. For å skjule misbruket mitt for dem, startet jeg festen sammen med dem, men da de dro hjem i tretiden, stakk jeg til den andre vennegjengen min og ruset meg på amfetamin og ecstasy. Ofte kunne jeg holde det gående i flere dager, sier Stian. 

Etterhvert ble problemet tydelig både for familie og venner og da Stian var 22 år grep morens kjæreste inn.

– Det var første gang jeg kom til Evangeliesenteret og jeg ble vel frelst der også, men jeg skjønte ikke så mye av hva det egentlig dreide seg om å bli kristen, og la veldig lite i det,  så det førte ikke til noe endring i livet mitt. Jeg ruset meg i alle permisjoner og til slutt var jeg på kjøret igjen. Jeg tror rett og slett at livet ikke hadde herjet hardt nok med meg enda på det tidspunktet. Det er synd å si det, men ofte må man gå skikkelig i kjelleren før man skjønner alvoret, sier Stian. 

Dette var starten. Resten av artikkelen kan du lese i Evangeliesenterets magasin, Ennå er det håp.
Vil du bli abonnent? Det er helt gratis. Registrer deg på www.evangeliesenteret.no/eedh