– Jeg har opplevd så mye svik og elendighet, men så ga Gud meg en fantastisk kone og sønn, og en svigerfamilie som har tatt meg imot som sin egen, sier Kenneth Olsen (28). 

Tekst: Marit Joys Wigart
Foto: Arly Dale 

– Foreldrene mine ruset seg, så da jeg var fem år ble jeg og lillebroren min tatt av barnevernet og plassert i barnehjem. Jeg husker ikke hvor lenge vi var på barnehjemmet, men etter en tid der fikk vi flytte til en fantastisk fosterfamilie på Bømlo. De var pinsevenner og vi ble sendt på søndagsskole og gikk sammen med dem til bedehuset. De hadde fem barn fra før, men behandlet oss likevel som sine egne. Jeg husker tiden der som utrolig god. De ga meg så mye kjærlighet. Mens vi bodde der spilte jeg fotball og drev med musikk. Familien sparte til og med penger til oss, som vi fikk da vi ble myndige. Gitaren jeg spiller på i dag er et resultat av de pengene, forteller Kenneth, gitarist i Evangeliesenteret og elev ved Østerbo videregående skole. 

Mislykket familiegjenforening

Selv om Kenneth og broren visste at de ble atskilt fra foreldrene sine på grunn av rusproblemer, levde de hele tiden i håpet om at andre familiemedlemmer ville kontakte dem. 

– Men det skjedde aldri. De sendte en julegave til oss, men ringte oss aldri eller tok initiativ til å treffes. Vi forsto ikke hvorfor og det var veldig sårt. Vi følte oss så forlatt av alle, sier Kenneth stille. Han ser ned og blunker bort noen tårer. 

Da han var tretten gjorde barnevernet et forsøk på å plassere ham og broren tilbake hos moren.   

– Det gikk ikke så veldig bra. Vi endte opp på barnevernsinstitusjon igjen. Mange av ungdommer der ruset seg og drev med kriminalitet, og jeg ble fort påvirket. Jeg begynte å ruse meg og stjele i frykt for å bli ekskludert fra gjengen. Jeg ble veldig ødelagt i løpet av tiden der. 

Så, sytten år gammel, bestemte Kenneth seg for å besøke faren som bodde i Bergen. Uanmeldt ringte han på døren og ventet i spenning.  

– Han ble glad for å se meg, men var full. Pappa brygget vin og vi drakk sammen. Jeg besøkte ham flere ganger, tok med meg venner dit og det var full rock´n´roll. Det var ingen god opplevelse. Flere ganger fikk jeg skambank av ham. Det ironiske var at jeg elsket ham fortsatt, jeg idealiserte ham og var fascinert av ham. 

Kenneth pauser og sier tankefullt: 

– Jeg tror at selv om et barn blir slått av foreldrene sine, så fortsetter barna å se på foreldrene sine som stjerner. De er liksom ens helter uansett.. 

Sytten år og hjemløs

På det tidspunktet hadde Kenneth ingen steder å bo. Han var sytten år og hjemløs.  

– Jeg bodde hos kamerater og til slutt kontaktet jeg barnevernet og sa jeg ønsket hjelp. De plasserte meg i en ganske grei barnevernsinstitusjon. Jeg syntes det var fint, for jeg var lei og ville ha mitt eget rom. Jeg kunne gjøre som jeg ville der, så jeg fortsatte å ruse meg. De ansatte var gode mot meg, men greide ikke hjelpe meg ut av rusmisbruket. Jeg hadde også en fengselsdom på meg på den tiden, som jeg ventet på å sone, sier Kenneth. 

Dette var starten på artikkelen. Resten kan du lese i Evangeliesenterets magasin, Ennå er det håp. Ikke abonnent? Abonner gratis her: www.evangeliesenteret.no/eedh