Hein Olav Svingen (74) kom til Evangeliesenteret i 1987 etter å ha blitt frelst på et sentermøte i Filadelfia Oslo. Han takker Jesus for at det har holdt til denne dag.

Tekst: Jan Inge Skeie
Foto: Privat

Etter mange år med rus kom Hein Olav til P22 i Oslo i 1987. Her ble beboerne tatt med til møtet der Hein tok imot Jesus som sin frelser. Kort tid etter ble han sendt til Fiskumfoss Evangeliesenter i Harran nord i Trøndelag. Senteret var stadig rundt og besøkte menigheter, og det var på en slik tur at Hein møtte henne som han senere skulle gifte seg med.

Mamma døde

Hein vokste opp i Elverum sammen med mor og far og flere søsken. Men opplevde ingen god barndom.

— Det gikk veldig mye opp og ned i barndommen. Jeg hadde en pappa som drakk. Han var periodedranker. Så hadde jeg en mamma som ikke sa stort. Dette forfulgte meg videre i livet, sier Hein Olav.

Da han var 12 år gammel døde moren hans, hun som egentlig var det eneste sikre holdepunktet han hadde.

— Jeg husker ikke så mye av det når hun døde. Men jeg husker godt når jeg kom inn på rommet, der pappa og andre familiemedlemmer også var, og hun lå død i senga. Det bildet har spikret seg fast. Hun døde av slag, og døde med en gang, forteller 74-åringen.

Guttehjem

Etter morens død bla alt bare enda verre, og faren drakk mer. Faren drev med hjemmebrent, og det var ikke lenge før 12-åringen begynte å smake, og stjele av pappas brennevin. 

— Det ble bare mer og mer. Jeg likte dette. Det gjorde at jeg tenkte på andre ting enn det som trist og leit. På barneskolen gikk det sånn tålig, men da jeg kom det som den gang het framhaldsskolen, ble alt mye verre. Da ble jeg også utsatt for en del mobbing, beretter Hein Olav.

Da han var 13 år havnet han på et guttehjem utenfor Elverum da faren ikke var i stand til å ta seg av ham. Han mener at mobbingen var et resultat av at han kom på guttehjemmet. Han opplevde også at faren ikke brydde seg om han, og han gikk derfor mye på besøk til onkler og tanter.

— Det var egentlig greit der på guttehjemmet som lå en mils vei fra hjemmet mitt. De var veldig snille og gjorde alt for vi skulle har det bra. Men jeg sluttet likevel ikke med alkoholen. Det fulgte meg fra jeg var 12 år gammel, sier 74-åringen.

Til sjøs

To måneder før Hein Olav var 16 år reiste han til sjøs. Han dro alen fra Fornebu til Bremerhaven i Tyskland. Der mønsteret han på en tankbåt, hvor også hans eldre bror var.

— I denne tiden ble det bare mer og mer bruk av alkohol. Min bror prøvde å hindre meg, men det klarte han ikke. Jeg klarte likevel å passe jobben, og ble ombord der i ett år, forteller han.

Etter det året var det tilbake til Elverum der det ble et liv i sus og dus, før han på ny reiste til sjøs. På denne båten ble han i to år.

— Men trangen til alkohol slapp ikke taket. Det ble veldig mye drikking. Men jeg klarte likevel å passe jobben. Men skjønner ikke hvordan jeg klarte det med all den drikkingen, sier Hein Olav.

Norgesrekord

Etter de to årene var det igjen tilbake til Elverum. Så lenge det var penger var det venner, men etter hvert forsvant både pengene og vennene. Han hadde noen strøjobber, og havnet i et dårlig miljø. Nå ble det både alkohol og sniffing, og han ble også satt i fyllearresten flere ganger. Han fortsatte i samme gata i årene som kom. Var i Oslo, på Jæren, i Vennesla og Drammen. Han begynte og å bruke andre rusmidler. Klarte likevel å få noen jobber, men måtte som regel slutte, eller fikk sparken. Han var i kontakt med Blå Kors flere ganger disse årene.

— Jeg tror jeg må ha norgesrekord i antall ganger på avrusning på Blå Kors, sier han med en liten latter, men legger til at psykisk ble alt bare verre og verre.

I Drammen traff han ei jente som han ble forlovet med. Hun gjorde det hun kunne for å prøve å hjelpe Hein Olav. Det ble til at han søkte seg inn på Soltun Folkehøgskole på Evenskjer. 

— Jeg fullførte det skoleåret og klarte meg ganske bra, men sleit med store ryggplager, forklarer Svingen.

Etter det året var det tilbake til Drammen. Men etter ei tid tok han en telefon.

— Jeg ringte til Soltun Folkehøgskole og spurte om jobb på skolen. Og det sa de ja til. Så det ble det som hette «arbeid for trygd». Der ble jeg i fem år, og holdt på med mye drikking i det skulte, sier han.

Etter de fem årene ble han værende på Evenskjer ei tid. Nå ble det mye rus, og han prøvde også å ta sitt eget liv.

Full av abstinenser

Så gikk turen på nytt sørover til Drammen. Her fortsatte det med noen strøjobber og mye rus, samt ut og inn på Blå Kors før han kom til P22 i Oslo.

8.april 1987 kom Hein Olav, full av abstinenser, til møte i Filadelfia Oslo. Her gikk han frem til forbønn for å bli frelst.

— Det var Ludvig Karlsen og Erik Edin som ba for meg, og tenk, abstinensen bare forsvant som ved et trylleslag, forteller Hein Olav med et stort smil.

Kort tid etter ble han sendt til Fiskumfoss Evangeliesenter. Her var det to samlinger hver dag.

— Det var flott å oppdage hvordan en sliten rusmisbruker som meg gradvis ble friskere, utbryter han begeistret.

På møteserie med Evangeliesenteret i Neverdal og Tjongsfjorden traff han Anne Marie, som han senere skulle gifte seg med, for første gang. Tilbake på Fiskumfoss etter møteserien fikk han et brev fra Anne Marie.

— Hun lurte på om jeg hadde lyst til å komme til Neverdal på besøk. Det svarte jeg ja til. Jeg dro, og siden det har jeg vært her, beretter han med en latter.

Aktivt menighetsliv

Hein Olav har nå vært gift med Anne Marie i 34 år. Turen til Filadelfia Oslo, der han tok imot Jesus som sin frelser, ble vendepunktet for Hein Olav.

— Takket være Anne Marie og et aktivt menighetsliv er jeg bevart til denne dag. Anne Marie hadde tre barn fra før, men jeg ble tatt veldig godt imot av dem også. I dag er det også kommet ni barnebarn og syv oldebarn, sier han.

Hein Olav har mer enn nok å gjøre. Han er friluftsmann, og mye ute og fisker. Han lager kniver. Men mest av alt så er han aktiv i menigheten Sion Neverdal. Her har han ansvar for sang og musikk annen hver søndag. Han har tidligere også vært eldstebror i menigheten. For noen år siden skrev han også boka «Jeg fant veien ut», som han håper kan hjelpe andre som sliter med rus.

Takker Jesus

— Det å ha en menighet å gå i betyr alt for en nyfrelst rusmisbruker. Jeg hadde alltid noen rundt meg. Ting gikk bare lettere og lettere. Jeg takker virkelig Jesus for det han har gjort for meg, sier Hein Olav.

Han har tidligere også vært rundt litt på skoler for å fortelle om livet sitt. Han ser på det som forbyggende, og skulle gjerne vært på flere skoler. 

Han er helt klar på at uten Evangeliesenteret, Anne Marie og menigheten Sion Neverdal hadde det ikke gått. 

— Det ble Jesu ustrakte hånd til meg, avslutter Hein Olav Svingen.