Kjetil og Alice Sterri-Mørch forelsket seg mens Kjetil var på rømmen fra en fengselsstraff. I dag styrer de Evangeliesenterets største senter med gode resultater.

Tekst: Marit Joys Wigart

– Det viktigste for oss er å skape et trygt sted for beboerne, et tilfluktssted som de kan komme til, falle til ro, føle seg hjemme og få lyst til å leve et nytt liv, sier bestyrer ved Østerbo evangeliesenter, Kjetil Sterri-Mørch. Sammen med sin kone, Alice, ser han ut til å ha lyktes godt. Både en fersk arbeidsmiljøundersøkelse og en brukerundersøkelse ved Østerbo viser nemlig at senteret skårer høyt på begge områder. – Det er selvfølgelig veldig moro og viser at vi har oppnådd målet som vi jobber for, smiler Alice.

Ropte på Gud

Bestyrerparet ved Østerbo har begge selv vært rusmisbrukere og har gått en lang vei for å få det rusfrie livet de lever i dag.

– Jeg begynte å ruse meg da jeg var 15, begynner Alice.

Mange ganger forsøkte hun å gi opp rusen, men verken offentlige institusjoner eller psykiatriske sykehus kunne hjelpe henne. Hver gang ble russuget for sterk og hun havnet tilbake i rusen.

– Til slutt, ved et opphold på psykiatrisk avdeling, begynte jeg å rope på Gud. Jeg ropte: «Gud, hvis du virkelig fins, må du hjelpe meg!»

Ingenting skjedde øyeblikkelig, men det tok ikke lang tid før en bekjent inviterte henne med på en gudstjeneste i en menighet på hjemstedet hennes, Sunndalsøra på Nordmøre.

– Da jeg kom inn på møtet fikk jeg sjokk. Jeg hadde forventet noe stivt og trist så jeg hadde kledd meg i svart.

Alice ler.

– Men der inne var det masse sang og glede og jeg innså at de hadde noe som jeg ikke hadde. Så ble hele rommet opplyst av et sterkt lys og tårene begynte å renne, forteller hun.

Mot slutten av møtet spurte pastoren om Alice ville bli frelst.

– Jeg svarte ja og det ble en veldig sterk opplevelse. Jeg hadde jo slitt med psykiske lidelser i mange år, men i løpet av noen sekunder ble hjertet mitt fylt med en dyp glede som har vært hos meg siden. Det var i 2004. Jeg dro først til Granlien Evangeliesenter, deretter flyttet jeg inn på Østerbo, hvor jeg var et år.

Møtte Kjetil

Kort tid etter at Alice var blitt en kristen, møtte hun Kjetil. Han var oppvokst i et kristent hjem, men hadde ruset seg siden 12-13-årsalderen og var nå en av Nedre Eikers mest beryktede kriminelle. Dagen han møtte Alice var han dessuten på rømmen fra en 27-måneders fengselsstraff i høysikkerhetsfengslet, Ringerike fengsel. Ingenting av dette kunne for øvrig stoppe kjærligheten mellom Kjetil og Alice.

– Jeg fikk så nød for Kjetil og begynte å be til Gud om at alt måtte gå bra med ham, sier Alice.

Kjetil ble hentet tilbake til Ringerike fengsel og der, bak fengselsmurene, begynte livet hans gradvis å endre kurs.

– Jeg bestemte meg for å leve med Jesus og Alice og jeg giftet oss, sier han.

Med prest, foreldre og to forlovere til stede, feiret de bryllup i Ringerike fengsel.

– Det var veldig strengt, men vi fikk lov å ta med en gitar inn og personalet hadde ordnet med snitter og bryllupskake til oss. Det var nydelig, smiler Alice.

– Vi fikk ingen bryllupsnatt, da, så den måtte jeg feire med mamma, legger hun til og ler.

Karasjok

Da Kjetil ble løslatt flyttet han og Alice etter hvert til Evangeliesenterets avdeling i Karasjok.

– Den dagen ble betydningsfull for meg. Det var der ting begynte å skje, sier Kjetil.

Der befant de seg langt fra fristelser og fikk tid og ro til å søke Jesus.

– Jeg husker at jeg ba mye om at Guds Ord måtte få makt i livet mitt. Frem til da hadde så mange andre ting hatt makt over meg. Nå ville jeg at Guds Ord skulle sette standarden for livet mitt, sier Kjetil som tror bønnen ble avgjørende for at han ble bevart.

– Siden Karasjok har veien vært god, sier han.

Jesus er løsningen

Ekteparet er overbevist om at Jesus er 100 prosent løsningen for den enkelte rusmisbruker. Troen er for øvrig et personlig valg og det legges aldri press på å begynne å tro på Jesus. – Likevel ønsker de fleste beboerne å delta på samlingene og mange av dem får et møte med Jesus og begynner selv å tro, forteller Alice.

– Hvilke drømmer har dere for Østerbo? – Det er todelt. For Østerbo som sted ønsker jeg å pusse opp alt slik at det blir pent og innbydende, og at vi bare kan drive vedlikehold. For beboerne våre er visjonen å skape og bevare et sted der de opplever trygghet og kjærlighet og hvor de kan få mulighet til å starte et nytt rusfritt liv, sier Kjetil.