Kristin Flaa (52) lurte alle. Ingen forsto at hun hadde et rusproblem, før hun ga fra seg barna for å beskytte dem mot sitt eget destruktive liv.

Tekst og foto: Marit Joys Wigart

– Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan de uskyldige glassene med øl i helgene kunne bli til flere kartonger med vin i uka, sier Kristin. 

Vi treffer henne på kvinnesenteret på Svene hvor hun og jentene nettopp har kommet hjem fra en forfriskende dukkert i Lågen. Hun drar en hånd gjennom det lyse håret og med et direkte blikk konstanterer hun: 

– Avhengigheten kom så snikende. 

Gjemte vin

Kristin bodde på Birkeland, var gift og hadde fått tre skjønne små barn.

– Det var noen veldig fine år. Vi hadde det godt som familie.

Kristin forteller at da hun var yngre hadde hun eksperimentet litt med rus, men etter at hun etablerte familie ble det kun noen øl på kveldene i helgene, etter at ungene hadde lagt seg. Mest fordi hun og mannen følte at alkoholen hjalp dem å slappe av og koble ut etter en lang uke. 

Det var ikke før hun tok seg selv i å gjemme alkohol rundt i huset at varsellampene begynte å lyse. 

– Jeg begynte å gjemme kartonger eller vinflasker i hjørneskapet på kjøkkenet, for det var det mest bare jeg som brukte. Dessuten var kjøkkenet et rom hvor jeg kunne oppholde meg mye uten at folk begynte å lure. Jeg syns det var flaut at jeg måtte drikke så ofte, og jeg visste at det var galt, men jeg orket ikke konfrontasjoner angående drikkingen min. Derfor skjulte jeg det. 

Ektemannen forsto ikke

Hun husker ikke nøyaktig når det skjedde, men en dag var drikkingen for lengst blitt en daglig vane. Det foregikk mest på ettermiddager og kvelder, og når hun hadde fri drakk hun på dagtid også. 

– Jeg tenkte at da måtte det jo gå an å «kose seg litt».
– Jeg drakk meg aldri full, for jeg hatet å miste kontrollen. Likevel gikk det alltid et par flasker med vin om dagen, noen ganger mer også. Jeg greide som regel ikke stoppe i tide, så ofte fikk jeg ikke lagt meg før langt på natt. Dagen etter var jeg selvfølgelig fyllesyk, forteller Kristin. 

Tross det høye alkoholforbruket tok det tid før ektemannen oppdaget det. 

– Det var nok ikke så lett å oppdage for jeg var «flink» også skjønner du. I tillegg til alt jeg drakk i det skjulte, passet jeg på å ta meg en øl eller et glass vin på kvelden sammen med ham, for det var jo «normalt» og «lov» og da fikk jeg ham til å tro at det var det eneste jeg drakk, sier Kristin.
Sosialt sett begynte hun å finne på stadige unnskyldninger for hvorfor hun ikke kunne være med i sosiale lag. 

– Sannheten var at jeg heller ville sitte hjemme og drikke. Livet hadde rett og slett blitt for kjipt. 

Manglet tilhørighet

Kanskje var det den underliggende og gnagende følelsen av å aldri passe inn som lå til bunns for at rusen ble en behagelig virkelighetsflukt. 

– Jeg vokste opp i Kristiansand med mor og far og tre søsken som jeg er veldig glad i. Likevel følte jeg meg alltid annerledes enn de andre. Jeg følte ikke at jeg passet inn. Jeg presterte bra på skolen og var god i håndball, men det ga meg liksom ingenting. Da jeg var seksten år fikk jeg vite at faren min ikke var min virkelige far og at jeg var født utenfor ekteskapet. Det ble veldig uglesett på den tiden, så det kan også ha bidratt til følelsene jeg kjente på, reflekterer Kristin. 

Bare ett sted følte hun seg hjemme. Hos besteforeldrene på Justvik i Kristiansand. 

– Jeg elsket å være hos dem og følte meg alltid hjemme der. De var kristne og selv om de ikke snakket med meg om troen sin sa alltid bestemor til meg når jeg gikk: «Jeg ber for deg, Kristin». Jeg husker at det alltid fikk meg til å føle meg trygg.

Tok i mot Jesus

Kristin var 16 år da hun selv valgte å bli en kristen. 

– Jeg var hos en kamerat og røyket hasj og han var veldig opptatt av å lese i Bibelen. Han satt med hasjen i den ene hånden og Bibelen i den andre og leste ivrig for meg. 

Kristin ler når hun tenker tilbake.

– Selv synes jeg det var så spennende å høre på at jeg kom tilbake dagen etter for å høre mer.

Dagen etter spurte kameraten om Kristin var kristen. Da hun svarte nei, spurte han om hun ville bli det. 

– Det ville jeg, så vi ba en enkel frelsesbønn sammen og etterpå fortalte jeg det til en venninne. Selv om jeg aldri gikk i noen menighet eller begynte å leve det livet Gud hadde for meg, så kan jeg se – i ettertid – at Jesus var med meg og beskyttet meg i mange forskjellige situasjoner, sier Kristin.  

Som den gangen hun var ute og kjørte bil, mistet kontrollen og var på vei rett mot stupet av veien. 

– Jeg husker at jeg så stupet og før jeg kjørte utfor tenkte jeg: «Er det sånn jeg skal dø». Bilen veltet nedover skråningen og endte opp i en ganske dyp bekk. Jeg klarte å åpne vinduet og svømme ut av bilen og kom meg uskadd på land. Ambulansepersonellet forsto ikke hvordan jeg kunne ha overlevd. Det var et mirakel.  

Dette var starten. Resten av artikkelen kan du lese i Ennå er det håp.
Ikke abonnent? Du kan abonnere gratis på www.evangeliesenteret.no/eedh.