Dennis Beuster (42) var familiefar og omsorgsarbeider. Samtidig var han rusavhengig og kriminell.

– Jeg prøvde virkelig hardt å leve et normalt liv. Jeg prøvde å være ektemann, far, og gjøre en god jobb som helsefagarbeider i Bergen kommune, der jeg skulle være til stede for andre og vise omsorg. Jeg drev eget firma som personlig trener og trente flere typer kampsport. Jeg holdt foredrag sammen med en fengselsprest og var med ham til Afrika noen ganger, der vi jobbet for Kirkens Nødhjelp. Men, så..

Dennis knipser med fingrene.
– Så saboterte jeg totalt for meg selv. Plutselig forsvant jeg hjemmefra i flere uker for å ruse meg. Jeg levde et crazy dobbeltliv.  

Identitet som rusmisbruker

Vi treffer Dennis under Evangeliesenterets høststevne på Beitostølen. Vi har benket oss rundt et solid trebord i en kafeteria sammen med hans kone, Jannicke, og den ti måneder gamle datteren deres, Nora Eline. Dennis tar en slurk kaffe fra den rykende kaffekoppen og begynner å forklare hvor vondt det gjorde å virkelig prøve å få til livet, og likevel måtte gi tapt for rusen. Gang på gang. 

– Jeg tror det hadde en sammenheng med at hele min fortid og identitet var forankret i det å være en rusmisbruker og en kriminell, reflekterer Dennis.
Det var disse miljøene han hadde kjent siden barnsben. Det var det livet han identifiserte seg med.
– Dette selvbildet – rusmisbruker og kriminell – holdt meg fast som i et edderkoppnett. Jeg greide ikke å vikle meg ut av det. 

Avhengig fra første dråpe

Bortsett fra de gangene Dennis fikk være på besøk hos en kristen familie på Gåsvær, i Sogn – et naturskjønt sted han husker som et fristed – var oppveksten vanskelig. Moren slet med alkoholavhengighet og storebrødrene hans, Allan og Raymond, ruset seg fra tiårsalderen. Dennis møtte aldri sin egen far, og han døde da Dennis var åtte år. Boren, Allan, døde som følgene av rus da Dennis var 15 år. Han ble bare 25 år gammel. Selv begynte ikke Dennis å drikke før han var atten, men mistet straks kontroll over inntaket.

– Sannheten er at jeg ble avhengig første gangen jeg drakk. Når jeg ser tilbake på mitt alkoholmønster bærer det tydelig preg av en person som ikke hadde kontroll, innrømmer Dennis. 

På fest tømte han alltid en flaske brennevin og da han senere fikk jobb som dørvakt drakk han hver kveld. Vennekretsen hans besto stort sett av gutter som ruset seg og drev med kriminalitet. Selv holdt han seg unna narkotika også til han var 18 år, og trente aktivt.
– Jeg var aktiv utøver i kick boksing og kampsport, forteller Dennis, som fikk svart belte i Karate, Karate Jitsu, og Ju Jitsu, og ble dommer i kick boksing. 

Storebror død

Atten år gammel reiste Dennis i militæret for å ta førstegangstjenesten. Da året var omme reiste han i fengsel for å sone en dom, og der ble han kjent med enda flere kriminelle. De introduserte ham for narkotika og Dennis bestemte seg for å begynne å selge stoff så fort han slapp ut.

– I starten var tanken bare å selge til jeg fikk nok penger til å kjøpe meg et hus der mamma kunne bo i sokkelleiligheten, forteller Dennis.

Men nysgjerrigheten på rusens effekt lokket ham til å sette sin første sprøyte med amfetamin. Da var det gjort. Han ble hektet. For storebroren, Raymond, tok livet en helt annen vending. Etter å ha vært rusfri i mange år, havnet han tilbake i rus, og kom så inn på Evangeliesenteret.

– Der ble han frelst og rusfri. Selv om jeg syns det var fint at det gikk bra med ham, var vi på så forskjellige steder i livet så kommunikasjonen mellom oss ble mildt sagt anstrengt. Han var opptatt av Jesus og prøvde å fortelle meg at jeg måtte bli frelst og dra på Evangeliesenteret. Jeg ruset meg og orket ikke høre på ham. Innimellom ble spenningene mellom oss så ille at vi endte opp i slåsskamp. Det var et sånt elsk-hat-forhold. 

Et konstruktivt fengselsopphold

Etter noen år måtte Dennis på ny i fengsel, men denne gangen bestemte han seg for å bruke fengselsoppholdet til noe konstruktivt. 

– Du kan gjøre to ting med et fengselsopphold. Enten fortsetter du som før, eller så gjør du noe med livet ditt. Denne gangen valgte jeg det siste. Før jeg ble satt inn, hadde jeg nemlig truffet ei jente og hun var blitt gravid. Tanken på å bli far motiverte meg til å gjøre de rette tingene, sier Dennis.
Mens han sonet fullførte han videregående skole, tok omsorgsarbeiderlinjen, og la vekk rusen. Da soningen var over giftet han seg med kjæresten og de fikk to døtre, Isabel og Ariana. 

– Det gikk bra en stund..men så var det dette livet mitt da, sukker Dennis. 

Han greide ikke fri seg fra identiteten han bestandig hadde hatt, som rusmisbruker og kriminell. Uansett hvor hardt han prøvde å leve det normale livet, ble han i perioder dratt tilbake til rusen. Livet ble et dobbeltliv, der han vaklet mellom to verdener. Til slutt røk ekteskapet.  

– Det var et forferdelig vondt ekteskapsbrudd som førte meg inn i en tilstand av håpløshet. Jeg hadde kjempet så hardt for å få det til. Jeg tenkte at hvis det er sånt som skjer når du prøver å få til livet og leve med noen, da gir jeg opp. Jeg bestemte meg for å ruse meg helt til hjertet stoppet, sier Dennis.

Årene som fulgte kan oppsummeres i et hvileløst liv i rus, kriminalitet, og overnatting på benker, gater og hvis han var heldig, en sofa. 

Mirakelet hos mor

Overdosen kom derimot aldri. I stedet skjedde et mirakel. 

– Jeg dro for å besøke min mor. I det jeg kom så jeg min brors bil stå parkert utenfor. Jeg tenkte: «Å nei, nå sitter han der og da kommer jeg til å få høre om disse Jesus-greiene og at jeg må dra til Evangeliesenteret.» Men jeg sa til meg selv at jeg bare skulle gi mor en klem og gå igjen. Brått ble jeg fylt av et vanvittig sinne. For hvert steg jeg tok opp trappen ble jeg sintere og sintere. Jeg så for meg at hvis Raymond begynte å snakke til meg om Jesus og Evangeliesenteret enda en gang, kom jeg til å kaste ham ut av vinduet. Da jeg var kommet til toppen av trappen dro jeg av meg skoene, og så..i det jeg satte foten over dørstokken skjedde det noe. Plutselig forsvant alt sinnet, bitterheten og hatet. Alt forlot meg på et blunk. Jeg gikk inn, ga mamma en klem, satte meg ved siden av Raymond, så på ham og spurte: «Du, Raymond, hvordan er det med Evangeliesenteret, er det vanskelig å komme inn der?» 

Dennis tar en ny slurk av kaffen og smiler et lunt smil.  

– Det var et mirakel. Mandag 23. mars 2015 dro jeg inn på Evangeliesenteret. Da reiste jeg fra alt. 

«Gud, hvis du fins..»

Vel framme på Evangeliesenteret Fjordtun ble Dennis vist inn på rommet sitt. Der falt han på kne og sa til Gud: «Gud, hvis du fins, så vet du hvordan jeg fungerer. Jeg kan ikke våkne opp og savne det som er i Bergen, for da vet du hva som vil skje.» 

– Jeg sov i tre dager i strekk, jeg var bare oppe for å gå på do. Da jeg våknet var alle abstinenser borte. Jeg var helt frisk. På samlingen den dagen var jeg med i bønn og lovsang og priste Gud.
Etter seks dager flyttet han til Granlien, et rehabiliteringssenter Evangeliesenteret hadde fram til 2017, på Nes i Hedmark. 

– Der begynte Gud å åpenbare for meg at som frelst hadde jeg fått en ny identitet i Kristus. Jeg var ikke lenger en rusmisbruker og kriminell. Jeg var blitt et Guds barn. Jeg var elsket, verdifull, tilgitt og rettferdig, en helt ny skapning i Ham. 

Dennis forteller at dette ble avgjørende for at han kunne begynne å leve et nytt liv, uten rus og kriminalitet. Etter noen måneder på Granlien flyttet han til Helgeland Folkehøyskole, der han fikk jobb som miljøarbeider og gymlærer. 

Firma for å hjelpe andre

I dag bor Dennis i Bergen sammen med sin kone, Jannicke, og deres datter Nora Eline. Dennis jobber som erfaringskonsulent i psykisk tjeneste i Bergen kommune, og i 2017 startet ekteparet en ettervern- og motiveringsenteret, «Trappen motivering Øyane» i Øygarden utenfor Bergen. 

– Visjonen er å ta i mot personer som kommer enten fra soning eller rusbehandling. I denne tiden hvor de ofte er mest sårbare ønsker vi å tilby dem et inkluderende, rusfritt fellesskap, og noe positivt å bruke tiden sin på for å forhindre tilbakefall og overdoser. Vi ønsker å skape nytt håp, hjelpe dem å etablere et godt liv, og øke muligheten for at de kan komme seg inn i et samfunnsnyttig arbeid, forteller Dennis.
Tilbudet ved Trappen motiveringsenter Øyane er åpent mandag til fredag og inkluderer samtaler, matutdeling, trening, friluftsliv, og sosiale aktiviteter. I løpet av de tre årene de har drevet arbeidet har de fått hjelpe 27 personer og resultatene er å glede seg over. 

– Vi ser at arbeidet gir resultater og at det betyr noe for menneskene som kommer til oss. Det er veldig givende. Alle skal ikke gjøre alt, men hvis vi alle kan gjøre noe, og hvis alle gjør det lille, får vi et mye bedre samfunn, avslutter Dennis. 

Fakta

  • Fra Bergen, bor Øygarden. 
  • Gift med Jannicke, tre barn og to bonusbarn. 
  • Erfaringskonsulent i Bergen kommune.
  • Sammen med Jannicke driver han ettervern- og motiveringsenteret Trappen motveringsenter Øyane.