Huset var brent ned, Terje Nilsen (66) hadde flyttet i en rorbu, og rusen hadde revet livet i filler. Så banket det uventet på døra. 

Tekst og foto: Marit Joys Wigart

Vi sitter på Evangeliesenterets inntaksenter i Porsgrunn, drikker kaffe og spiser Sarah Bernard-kake. Det har gått nitten år siden Terje begynte å jobbe i Evangeliesenteret, først på Østerbo, og nå som miljøarbeider på inntaket siden det åpnet i 2014. 

– Jeg brenner for å hjelpe de utslåtte, som jeg selv var en gang, sier han. 

Alltid håp

Det er dette som Terjes liv og store hjertesak. 

– Å få være her og ta i mot de som kommer fra gata: både ikke-troende og troende, både de som har ramla og reiser seg igjen her, og de som har vært rusfrie lenge, men har ramlet på nytt. Her får vi ta dem imot med åpne armer og gi dem den kjærligheten som Herren har gitt oss, sier han.

Terje anser ikke seg selv som den mest «frampå» typen, men er glad for at beboere ofte åpner seg lett for ham, fordi det leder til mange gode samtaler der han kan tenne håp og være til hjelp.

– Disse samtalene er det beste ved jobben her. Jeg føler at jeg kommer lett overens med dem, for jeg har jo selv en historie. Mange er ikke troende når de kommer hit, og da kan jeg fortelle at det var jo ikke jeg heller da jeg kom til Evangeliesenteret. Ikke var det gjort på et blunk heller. For meg tok det flere måneder før jeg var klar for å ta i mot Jesus og det er greit, sier Terje.  

Av alle gode egenskaper tror Terje at kjærligheten er viktigst når en skal jobbe i rusomsorg.

– Det er når de merker kjærligheten i oss at de får tillit. De må kjenne at vi har oppriktig omsorg for dem. Sånn var det for meg også da jeg først kom inn på Evangeliesenteret, det var kjærligheten som vant meg.

En god familie

Terje forteller at han overhodet ikke kan legge skylden på familien og oppvekstvilkår for at han begynte med rus.

  Jeg kom fra en god familie og de kan overhodet ikke klandres for de dårlige valgene jeg tok. Det var vel mer at jeg var en rotløs person som søkte spenning. Jeg bodde i Oslo, der stoff var lett tilgjengelig, og begynte å ruse meg tidlig i tenårene. Det begynte med alkohol og hasj og gikk fort over til LSD, som var veldig populært den gangen. 

Terje kan ikke huske at han så på rus som noe farlig. 

– Jeg tenkte bare at «dette er livet», ta seg en «tripp» og gå på skauen, sier han. 

Men noen år etter hadde rusen herjet så mye med livet hans at han bodde på gata i Oslo. 

– Jeg sov i trappeoppganger, der det var litt varme, eller la meg på rista utenfor Steen og Strøm, for der blåste det varm luft opp gjennom rista. Det var et hardt liv.  

Velkommen hjemme

Terjes foreldre stengte likevel aldri døren for ham. Han var alltid velkommen hjem. 

– Men jeg skulle klare meg selv, vet du. De prøvde å hjelpe meg ut av rusen, men jeg ville ikke. Det var stoltheten min som hindret meg. 

Terje sukker og tar en slurk av kaffen.  

– Jeg reiste hjem når jeg hadde det som verst, da. Da fikk jeg sove ut og spise meg mett, men så dro jeg rett ut igjen. 

Kriminalitet ble det også mye av, misbruket skulle finansieres. 

– Så jeg har sittet mye i fengsel, kan du si. Da blir jo kroppen leget på en måte, du blir sterkere igjen, og når du slipper ut er det full fart igjen. 

Bryllup, rus og fengsel 

Da Terje var 31 år møtte han Torhild, som ble hans kone. 

– Hun prøvde å få orden på meg, men det var ikke så lett for jeg ruset meg hele tiden. Likevel var hun der for meg, trofast og tålmodig. Men det jeg har dårlig samvittighet for var at jeg dro henne med ut på galeien, så hun begynte hun også. Jeg var vel 32 år den gangen, sier Terje. 

Etter nok en fengselsstraff bestemte Terje og Torhild seg for å flytte til Samnanger kommune, øst for Bergen, der Torhild hadde kjøpt et hus mens Terje satt i fengsel. Der bodde de i mange år og Terje startet eget malerfirma. 

– Vi ruset oss da også, men ikke mer enn at jeg greide å jobbe. Men etterhvert ballet det jo på seg. Vi begynte på tabletter og endte opp med heroin. Da ble det ikke noe mer jobbing, det gikk utfor. 

– Ønsket du å bli rusfri? 

– Nei, ikke da. Jeg tenkte aldri på rehabilitering i de årene. Jeg måtte liksom bli helt ødelagt før jeg så behov for rehabilitering.

Husbrannen 

I 2001 brant huset deres. Paret mistet alt og måtte flytte til en liten rorbu. Men her begynner et punkt i historien som får Terje til å smile bredt. 

– Det bodde kristne rundt oss på alle kanter, til og med presten. Vi var bokstavelig talt omringet av kristne, sier han og ler godt. 

Han er dessuten sikker på at de alle ba iherdig for han og kona. 

– Og presten, han var gift med hun som var rådmann den gangen, så takket være dem fikk vi komme fort inn på Evangeliesenteret når vi først var klare, sier Terje. 

Veien til rusfrihet startet med at to kristne søstre kom og banket på døra deres i rorbua.

– Men vi ville ikke åpne, for vi visste at de var kristne. Da jeg gikk ut en stund etter at de var gått, sto det et stort fat fylt av snitter. På toppen lå det en gul rose og en lapp med et bibelvers. Jeg husker ikke lenger hvilket vers det var, men det traff oss iallfall rett i hjertet. Da sa jeg til Torhild at hvis de kom tilbake skulle de få komme inn, forteller Terje. 

Og dagen etter var søstrene tilbake. 

– Vi pratet og en av dem spurte om hun kunne be for meg. Jeg var jo så dårlig at jeg satt bare og ristet, men så begynte hun å be for meg og svetten sto ut av meg. Det var det merkeligste jeg hadde opplevd. Så spurte de om vi ville inn på Evangeliesenteret. Jeg hadde aldri hørt om det, men etter litt informasjon om hva det var takket vi ja.

Evangeliesenteret 

Damene ringte straks til rådmann og enden på visa var at Terje og Torhild fikk reise til Evangeliesenteret, med økonomisk støtte fra kommunen det første halvåret. De første tre ukene bodde de på inntaket, som den gangen lå i Bergen.

– Vi var fryktelig dårlige, abstinensene var helt forferdelige. Svetten rant og jeg våknet på natta av at senga var gjennomvåt av svette. Jeg var kvalm, orket ikke spise, og kastet opp. Det var helt grusomt. 

I tillegg må han innrømme at han ble en smule skremt da han først kom og fikk se at folk leste i Bibelen. 

– De satt der med de svarte biblene sine og jeg fikk helt noia, sier Terje og ler. 

– Men det gikk over det også, vi godtok det. Dessuten var de så gode mot oss de som jobbet der. De viste oss stor omsorg og kjærlighet og var så hyggelige mot oss. Det var veldig uvant for oss, for sånn var det jo ikke i vår verden. 

Det var starten. Les hele artikkelen i Ennå er det håp. Ikke abonnent? Abonner gratis her: www.evangeliesenteret.no/eedh