Sven Roar Simensen (49) begynte i LAR etter en mengde heroinoverdoser. På Evangeliesenteret avsluttet han LAR for godt og hjelper nå andre gjøre det samme. 

Tekst og foto: Marit Joys Wigart 

– Vet du, jeg hadde ingen tro på at jeg noen gang kunne bli fri fra Subutex. Jeg følte meg fanget og det frustrerte meg veldig.

Vi besøker Sven Roar på Brubakken, som er Evangeliesenterets senter for nedtrapping fra LAR (legemiddelassistert rehabilitering). Senteret ligger naturskjønt til ved Neslandsvatn i Drangedal kommune og har plass til ni beboere. Det er for tiden fullt og flere som ønsker å avslutte LAR står på venteliste. Sven Roar har selv vært beboer her for noen år siden, og er i dag blitt nestleder. 

Klippekort på rehab 

Alkohol, hasj, piller, amfetamin og heroin. Sven Roar misbrukte alt, i tur og orden, helt fra 16-årsalderen.

– Jeg var egentlig en stille og rolig gutt, kanskje til og med litt innesluttet, men når jeg tok amfetamin forsvant den innesluttede gutten og jeg ble klin gæren. Noe som førte til at jeg har sonet 12,5 år i fengsel totalt sett. 

Sven Roar vokste opp i Mjøndalen, i en familie som trodde på Jesus. 

– Mamma var frelst og hele slekten hennes var kristne, forteller han. 

Selv tok han i mot Jesus som tenåring og gjentatte ganger, i årene der han ruset seg, merket han Gud kalle på ham. Mange ganger la han seg inn på Evangeliesenteret, og spøker litt med at han var så mye inn og ut at han hadde klippekort der. Da han til slutt ble heroinmisbruker ble situasjonen hans alvorligere enn noen gang. Overdosene var svært hyppige og livet hans hang i en tynn tråd flere ganger enn han kan telle. 

– Det var så galt at jeg fikk ikke lov å sette skudd hjemme hos folk, for jeg gikk rett i bakken av overdose. 

Livredderen

Sven Roar forteller at Gud reddet ham fra å dø flere ganger. Som den gangen han var i rehabilitering på Os, hvor Evangeliesenteret tidligere hadde et senter.

– Jeg skulle på permisjon og dro rett hjem til en kompis og satte et skudd med heroin. Som vanlig tok jeg overdose og gikk rett i bakken. Kompisen min ble først sittende lamslått, uten å vite hva han skulle foreta seg. Samme natt som dette skjedde, ble ei som jobbet på Evangeliesenteret på Os, Synnøve, vekket av at Gud sa hun måtte stå opp og be innstendig for livet mitt. Hun adlød og ba inderlig for meg gjennom nattetimene. I leiligheten der jeg lå banket det plutselig på døra. En kar, som egentlig var en bitter fiende av kameraten min, sto utenfor og ville inn. Han fikk øye på meg og greide til slutt å få liv i meg. Da jeg kom meg på beina sa han forbauset: «Jeg skjønner ikke hva jeg gjør her. Det var som om Gud ledet meg hit.» Han var ikke engang en kristen, så det var sterkt. Da jeg kom tilbake til Evangeliesenteret på Os, kom Synnøve løpende mot meg og spurte hva jeg hadde gjort den natten. Jeg fortalte henne hva som hadde skjedd og hun fortalte hvordan Herren hadde ledet henne til å be for meg. Det ble et vitnesbyrd på Guds inngripen i livet mitt. 

To sider av LAR 

Det var grunnet alle overdosene at Sven Roar begynte på Subutex (LAR). Først kjøpte han det på gata, senere fikk han det av legen. 

– LAR forhindret meg i å dø av overdoser på heroin, så den siden av LAR var veldig bra. Den andre siden var derimot ikke bra, for medisinene ødela meg veldig både fysisk og psykisk. Jeg forandret meg veldig i psyken: fikk mye nerver, ble enormt innesluttet og depressiv, orket ikke gå ut, mistet livsgleden og følelsesmessig ble jeg totalt flat. Det føltes som om jeg gikk rundt med bomull i hodet, jeg klarte ikke tenke klart eller fornuftig og hadde ikke sjans til å leve et normalt liv, sier Sven Roar som gikk i LAR i nesten åtte år. 

Han bemerker også at sidemisbruket hans, mens han gikk i LAR, var stort. 

– Noen som går i LAR greier å holde seg kun til det, men selv hadde jeg et stort sidemisbruk med amfetamin, piller og hasj. Og selv om jeg sluttet på heroin, ble jeg ti ganger mer gal på amfetamin enn jeg hadde vært før. Jeg begynte på store doser med Subutex, 16 milligram, men trappet etterhvert ned til 12 milligram, for jeg syntes 16 var for mye. Jeg synes det også er en stor dose, men da ble jeg iallfall klarere i hodet og kunne jobbe litt frivillig i Kirkens Bymisjon. 

– Men, det skal sies at jeg brukte store mengder amfetamin for å holde det gående. Jeg tok amfetamin for å stå opp, etter lunsjpausen på jobb, og senere på dagen. Hele tiden sa jeg at jeg ville inn på Evangeliesenteret, men fikk liksom ikke gjort det, før ting til slutt la seg veldig til rette.

Dette var starten på artikkelen. Resten kan du lese i magasinet Ennå er det håp. Ikke abonnent? Abonner gratis: www.evangeliesenteret.no/eedh