Mange av Guds mirakler skjer når noen er villige til å strekke ut en hjelpende hånd. Det kan Knut Mælum (71) bekrefte.

Tekst og foto: Marit Joys Wigart.

– Det har nok alltid ligget i meg, dette at jeg liker å hjelpe mennesker, sier Knut forsiktig.

At Gud skulle kalle ham til over 30 års tjeneste i Evangeliesenteret var derfor ikke så underlig. Han begynte som bestyrer, sammen med sin kone, Anne-Marie, på Odnestunet i 1985. Siden har han fortsatt som bestyrer på hele ni av Evangeliesenterets øvrige sentre, blant annet Granlien, Roa, Os, inntaket i Nordre Gate og Fjordtun. I år har han trådd inn i enda en ny stilling, denne gangen som koordinator for Evangeliesenterets bruktbutikk-kjede, med spesiell innsats i den nyåpnede bruktbutikken på Gran.
– Vi åpnet i januar i år og mange som kommer innom synes bruktbutikken er et flott tiltak og ønsker den velkommen her, forteller Knut.

Fra pinsevennhjem
Knut er oppvokst i Lillehammer, i et ekte pinsevennhjem og troen på Jesus har han hatt så lenge han kan erindre. Hans far var aktiv Evangeliesalen Lillehammer, og var søndagsskolelærer i en periode.

Jeg har ingen spesiell frelsesdag fra den gang, men jeg har en dag hvor jeg kom tilbake til Gud igjen, forteller Knut.

Sin kone, Anne Marie, møtte han på et møte i Evangeliesalen på Lillehammer. De giftet 2.april 1966, da Knut var 20 år. De neste årene fikk de fire sønner, som til deres store glede har gitt dem 10 barnebarn.

Gled bort fra Gud

Selv om Knut bestandig trodde på Jesus, bemerker han at det var flere år der han levde på avstand.

– Det skjedde ganske gradvis i grunn, sier Knut.

Da Knut og Anne-Marie flyttet til Oslo på begynnelsen av 60-tallet, syntes de det var utfordrende å finne seg til rette i bymenighetene. Knut forteller at de alltid ble ønsket velkommen i døren, og ønsket velkommen tilbake da de gikk, men fordi relasjonene aldri stakk dypere enn dette, var det vanskelig å føle seg ordentlig hjemme.

– Etter at vi giftet oss i 1966 flyttet vi til Harestua. I 1972 bygde vi eget  hus og jeg startet egen bilforretning. Fra 1974 drev vi også kolonialforretning på Grua i fem år. Dermed gikk tiden min med til husbygging, jobb og familieliv. Kona mi betraktet seg hele tiden som en kristen og gikk på møter og tok med barna på søndagsskole, men jeg så ikke på meg selv som særlig kristelig i den tiden der, forteller Knut.

Solgte bil til Evangeliesenteret
Lite ante Knut om at den nye hvite Toyota-en som sto til salgs i bilforretningen hans skulle bli det som koblet han tilbake til Jesus.

– En dag i  juni i 1983 kom Ludvig Karlsen til bilforretningen min og ville kjøpe den hvite Toyota-en. Og etter det, vet du, ble jeg gjenstand for mye forbønn, ler Knut.
I tillegg ringte stadig Ludvig til Knut for å be om praktisk hjelp til ulike gjøremål. Og Knut, som alltid var glad i å hjelpe, sa aldri nei.

– På et møte med Evangeliesenteret i Nannestad 27. august 1983 bestemte jeg meg for å leve med Jesus igjen, sier Knut.
– Hvordan skjedde det?

– Jeg hadde tilbudt meg å kjøre Evangeliesenteret til et teltmøte i Nannestad med en stor buss som jeg disponerte. Midt i møtet sa Ludvig at dette kunne være noens siste kall til frelse. Like før dette møtet hadde jeg hørt om en pop-gruppe som hadde kjørt utfor veien med buss, og en var drept. Så da Ludvig snakket om at det gjaldt å svare ja til Jesus før det var for sent, gjorde det sterkt  inntrykk på meg, forteller Knut.
Knut ble sittende å tenke på den bratte, svingte veien han skulle kjøre hjem samme kveld, med full buss, og begynte å lure på hvordan dette skulle gå.
– I det møtet gikk jeg fram, bøyde kne og ga livet mitt tilbake til Jesus. Den ene sønnen vår ble også frelst. Etter det glemte jeg helt den farlige veien hjem og turen tilbake til Roa gikk kjempefint med «ettermøte» i bussen, og pengeinnsamling til senteret, humrer Knut.

Kastet ut i arbeidet
Bare et og et halvt år etter, den 11. februar 1985, kom tilbudet om å jobbe i Evangeliesenteret.

– Da ringte Ludvig meg sent på kvelden og sa at han trengte en ny bestyrer på Odnestunet. «Kan du begynne der i morgen, tror du?» spurte Ludvig. Jeg svarte forskrekket at «vi har jo fire unger, så det lar seg ikke gjøre». «Fint», svarte Ludvig, «da gjør du det da».

Knut ler hjertelig.
– Han var ikke lett å si i mot.
Dermed var det bare for Knut og Anne Marie å hoppe i det.

– Vi tok med oss to av barna våre og flyttet til Odnestunet.

Må være faste rammer
For å jobbe et sted som Evangeliesenteret tror Knut det er viktig å være både kjærlig og bestemt.

– Min erfaring er at beboerne liker retningslinjer. Man kan ikke la ting flyte og la dem gjøre som de vil. Det går ikke. Man må sette faste rammer og regler og jeg tror det gjør våre beboere  trygge. Samtidig må man alltid vise kjærlighet og omtanke, sier Knut.

Etter over 30 år i Evangeliesenteret har ikke Knut mange utfordringer å huske tilbake på.

– Men noe har det jo vært. Vi har jo opplevd at folk har reist og falt fra, sier han.
I begynnelsen pleide Knut å reise etter beboerne hvis de stakk av. Som den gangen han kastet seg i bilen og kjørte etter Valdresbanen for å få tak i en beboer som satt på toget bort fra Odnes.

– Jeg nådde igjen toget på en av stasjonene underveis og rakk akkurat å løpe inn i toget før konduktøren blåste i fløyta. «Kan du holde toget litt, jeg må bare hente noen på toget», sa jeg til ham, og han holdt igjen toget, forteller Knut oppglødd.

Knut feide gjennom de smale tog-korridorene til han fant beboeren han var på jakt etter.

– «Du blir med meg», sa jeg til han og han ble så forfjamset at han svarte ja og ble med meg tilbake, ler Knut.
Ellers forteller den erfarne bestyreren at han mange ganger har fundert på hvordan han skulle takle vanskelige personligheter som har bodd på senteret.

– Vi har ligget hele netter og bare bedt til Gud for enkelte beboere og vi har sovnet på kne. Men når vi møtte dem igjen dagen etter så ba de om tilgivelse og ting ble bra. Så jeg har tro på at bønn løser problemer. Jesus er en mye større problemløser enn vi, sier Knut.

Knut blir rørt når han tenker på alle beboere han har truffet igjen, mange år senere, og som det har gått bra med.

– Det er helt fenomenalt å se når de har lyktes. Da har det betydd noe iallfall og du har fått være til litt hjelp, avslutter Knut.