I sin nye bok forteller Lise Karlsen åpenhjertig om sitt liv og tjeneste, og om hvilke undere Herren har gjort. – Jeg synes hele mitt liv er et Guds under, sier hun.

Tekst: Marit Joys Wigart
Foto: Åsmund Kilde 

Lises nye bok springer ut fra et ønske om å formidle hvilke undere Herren har gjort for henne og familien. I tillegg er det også en selvbiografi. 

– Jeg håper at hver leser vil sitte igjen med en fornyet tro på at Jesus bærer gjennom alt, sier Lise, som sammen med sin avdøde ektemann, Ludvig, startet Evangeliesenteret i 1983.
Hun forteller at boken ikke først og fremst er en bok om Evangeliesenteret, selv om arbeidet selvfølgelig har en naturlig plass i livet og boken hennes, men målet er å peke på hva Gud har utrettet når hun og familien har satt sin lit til Ham.

– Det er jo Ham jeg ønsker å formidle ved å fortelle om hvordan Han har vært med oss alle disse årene. Uten Jesus hadde ikke dette gått. Det er jeg fullstendig klar over. Noen ganger har ting vært kjempevanskelig, men i min enfoldighet har jeg stolt på Jesus og Han har båret meg gjennom, gang på gang. Jeg synes hele mitt liv er et Guds under, sier hun.

Takker barn og barnebarn 

Det var Lises barn og barnebarn som oppmuntret henne til å ta pennen fatt.

– Jeg hadde fortalt dem historiene flere ganger og de mente jeg burde formidle det gjennom en bok. I tillegg hadde jeg som pensjonist fått mye tid og tenkte på hva jeg kunne bruke tiden til som kunne være nyttig både for meg og Gud, for jeg ser jo på meg selv som en tjener for Ham. 

Lise innrømmer at det var et vågestykke å kaste seg ut i bokprosjektet, men februar i år satte hun hånden til verket og før pinse var boken ferdig til utgivelse gjennom Hermon Forlag. Hun ga ut boken «Jesus er mitt liv» på slutten av 90-tallet. Flere bøker har vært utgitt om henne og Ludvig, men alle er de skrevet forfattet av andre.

– Det blir liksom ikke helt det samme når en historie blir fortalt via noen andre. Nå ønsket jeg å skrive den selv, for det er en fortellerform jeg synes er mer givende selv også når jeg leser bøker, sier Lise.

Vil hjelpe andre i kallet

I boken forteller Lise åpenhjertig om både liv og tjeneste, det gode og det smertefulle.

– Jeg forteller blant annet om kampen det var da vi skulle starte Evangeliesenteret, for det var en kamp å gå inn i denne tjenesten. Vi måtte være sikre begge to på at dette var den veien vi skulle gå. Og ut i fra det vi opplevde i starten av arbeidet, når vi mistet sønnen vår på en så dramatisk måte som vi gjorde, da så det ikke akkurat ut som Gud var med oss kan du si. Da lurte vi på om vi hadde tatt feil, innrømmer hun.
Hun håper at hun, ved å ha vært åpen om egne utfordringer i boken sin, kan hjelpe andre.

– Jeg tenkte at hvis de som leser også opplever vanskeligheter og utfordringer i forbindelse med sine liv og kall, kan det kanskje være med å oppmuntre dem til å ikke gi opp, men vente på å få kraft og styrke fra Herren – for det har Han jo lovet å gi oss –  så de kan fortsette å gå på det kallet Gud har gitt dem, selv om alt kanskje ser svart ut, sier Lise.

Var krevende

Hun forteller at det til tider var krevende å gi leserne innsikt i de tunge periodene av livet sitt.  

– Du gjenopplever ting når du skriver om livet ditt på denne måten, forklarer hun.
– Jeg måtte gå gjennom episodene og hendelsene med full styrke for å kunne gjengi det så riktig som det var. Da var det ting som ble veldig vondt, ting som jeg kanskje hadde satt lokk på, for eksempel episoder fra mine egne ungdomsår, som jeg hadde glemt. Det var mange hendelser som jeg, hvis jeg hadde hatt mulighet til å gjøre ting om igjen på en annen måte, så ville jeg jo det. Samtidig har jeg jo sett hvordan Herren har latt det bli til hjelp senere i livet, for det har vært lettere å forstå mennesker som har befunnet seg i samme situasjon som jeg selv befant meg i en gang.

Ble syk – og helbredet

I det Lise hadde levert boken til trykk, ble hun brått alvorlig syk.

– Jeg fikk hjerneslag, forteller Lise som ble kjørt på sykehuset i hui og hast med en puls på nesten 300. Hun ble liggende i fem uker, før hun endelig ble erklært frisk. 

– Den siste dagen jeg lå der var jeg så lei av seng og sykehus og alt sammen, og vet du hva som hendte, sier Lise.

Den 12. juli var hun invitert til å tale under en konferanse med Det hvite bånd, i Finland, en rusomsorgs-organisasjon med utposter i 42 land.

– Presidenten deres her i Norge beordret da alle disse kvinnene i alle disse landene til å be for meg samtidig, klokken 12 norsk tid, så jeg skulle bli frisk til å komme å tale den avtalte datoen.

Lise ler og fortsetter entusiastisk: 

– Samme dagen friskmeldte legen meg og ga meg tillatelse til å reise til Finland. Så jeg tok legen på ordet, reiste og alt gikk bra. Så jeg må jo si at Herren virkelig var med meg. Og det var jo for å få spredt dette viktige arbeidet Evangeliesenteret er, til enda flere, så det kunne inspirere dem til å gjøre noe liknende i sine land.

Fortsetter å følge kallet

I dag er Lise tilbake både med både TV-sendingene «Ønskesangen» på Visjon Norge, samt forkynnelse og intervjuer. 

– Jeg tror jeg har kommet meg tilbake til den jeg var før jeg fikk dette hjerneslaget, men det går litt saktere nå enn før, sier hun og ler litt.

Visjonen hun brenner for er fremdeles den samme.

– Det er å få bringe budskapet om Jesus ut til verden, der hvor jeg får anledning og mulighet. Jeg er jo 76 år nå, og ingen ungdom, men får fremdeles noen invitasjoner her og der, så da vil jeg jo bruke de anledningene som blir gitt. Det er ikke noe annet for meg, bare Jesus, følge opp barn og barnebarn, og selvfølgelig følge med Evangeliesenteret videre og ønske alle guttene og jentene det beste videre.