At han – som var blitt frelst og rusfri – kunne falle tilbake til rusen var et smertefullt nederlag. Et ord fra Herren satte Anders Eklund (61) fri.

Tekst og foto: Marit Joys Wigart.

– Jeg kjenner ingen i min slekt som ikke har vært enten rusmisbruker eller kriminell, sier Anders. 

Moren var rusmisbruker og solgte narkotika og faren var periodedranker og gamblet på veddeløpshester.

– Tvillingbroren min, Leif, og jeg gikk rundt i rusmiljøet fra vi var smågutter og ingen tok hånd om oss. En dag fant politiet oss alene i en leilighet og vi ble satt på barnehjem. 

Voldelig fosterfamilie 

Anders husker ikke så mye fra barnehjemmet. Derimot har han fosterfamilien, som de kom til etterpå, klart i minne. De bodde på en gård, langt inne i skogen, utenfor Örebro i Sverige.

– Den ene broren var grei, men den andre var ondskapsfull og behandlet oss forferdelig. Han fikk i oppdrag av faren i huset å «oppfostre» meg og Leif. Det innebar stort sett å gi oss juling. Hver gang vi gjorde en feil, eller fant på rampestreker ble vi slått med pinner og fikk ris.

Anders og Leif fikk aldri høre om sine biologiske foreldre. De ble fortalt at fosterfamilien var deres virkelige familie. En gang forsøkte moren å besøke dem, men ble bortvist før hun rakk å se dem. Men faren deres, Ludvig, fikk besøke dem uten å røpe hvem han var.

– Vi kalte ham «Snille Ludde». Han hadde alltid med gaver til oss og pratet med oss. Vi ante ikke at han var faren vår, men vi var glade i ham og gledet oss bestandig til han skulle komme. I ettertid fikk vi vite at han på et tidspunkt prøvde å få omsorgsretten for oss, men mislyktes fordi han drakk.

Ekte foreldre

Anders og Leif var 12 år gamle da de begynte å ruse seg og snuse på det kriminelle miljøet.

– Da fosterfamilien vår oppdaget det klikket det for den ene broren vår. Han banket oss voldsomt. Han slo meg så hardt i ansiktet at jeg fløy bakover og havnet på ryggen på gulvet. Han ble stående over meg og rope: «Du kommer til å bli rusmisbruker og havne i fengsel akkurat som moren din!» Det gjorde meg så forvirret. Hadde jeg en annen mor enn hun vi bodde hos? Og var hun rusmisbruker og satt i fengsel? Det var så uvirkelig og jeg forsto det ikke, sier han. 

Ekte pappa 

En tid etter, en kald vinterkveld mens Anders hjalp fosterfaren sin å gi vann til kuene, kom plutselig «Ludde». Han la armen rundt skulderen til Anders og sammen ruslet de oppover mot hovedhuset. 

– Han spurte: «Vet du hvem jeg virkelig er? Jeg er faren din». Det var så 

merkelig. For meg hadde han jo alltid vært «Ludde», så rent følelsesmessig greide jeg ikke å ta det inn over meg, forklarer Anders. 

Han og Leif pratet mye om det etterpå. At fosterforeldrene hadde løyet for dem alle disse årene og behandlet dem så dårlig gjorde dem sinte og bitre. I niende klasse ble tvillingbrødrene flyttet til et guttehjem, hvor rusen og kriminaliteten økte betraktelig. 

– Jeg hadde et sånt raseri inni meg og så mye bitterhet. Og hele tiden tenkte jeg på mamma. Jeg ville så gjerne treffe henne. Jeg tenkte at hvis jeg fulgte samme veien som henne – ble rusmisbruker, kriminell og havnet i fengsel – ville jeg til slutt møte henne.

Ungdomsfengsel 

Igjen ble brødrene flyttet. Anders ble flyttet til en såkalt «oppfostringsanstalt», mens Leif flyttet til et senter på andre siden av landet. 

– Da de tok fra meg Leif, gikk alt over styr for meg, sier Anders. 

Fra den dagen gikk det raskt nedover. Han endte opp i ungdomsfengsel og ble ikke løslatt før han var 21. I mangel på et hjem å vende tilbake til, reiste han tilbake til fosterhjemmet på gården. 

– De syntes nok det var merkelig at jeg kom, men lot meg bo på det gamle gutterommet mitt. De fortalte meg hvordan jeg skrek av frykt på nettene, gråt og tydelig hadde mareritt, forteller Anders. 

Nabojentene 

En dag kom nabojentene for å besøke Anders. De hadde kjent hverandre siden de var små og nå ville de høre hvordan de gikk med ham. Da de fikk vite hva slags liv Anders hadde levd siden han forlot gården og at han i perioder hadde bodd på gata, begynte de å gråte.  

– Det grep meg sterkt. Jeg hadde aldri møtt mennesker som engasjerte seg i livet mitt eller brydde seg oppriktig om meg, sier han. 

Det var starten på artikkelen. Les hele saken i Ennå er det håp.
Abonner gratis på Ennå er det håp: https://www.evangeliesenteret.no/eedh/