Tekst: Bjørn Gjellum. Foto: Bjørn Gjellum

Da Grethe Richardsen gikk ut i blomsterenga, fikk hun et møte med Gud som forandret alt.

– Jeg fikk en trang til å gå ut. Jeg plukket blomster i en vakker blomstereng, og jeg ønsket å rekke blomstene jeg plukket, til Gud. Jeg ønsket også å be ham om tilgivelse for alt jeg hadde gjort. I denne blomsterengen kom freden og gleden inn i livet mitt.

Grethe Rikardsen, en høy og rank lyshåret kvinne, nærmest skinner av glede når hun forteller om opplevelsen hun hadde i en blomstereng for noen år siden. Det var da hun kjente at tro og liv kom inn i hennes tilværelse. Men veien hit hadde vært lang og hard, og bydd på utallige utfordringer for henne selv og andre.

Sperret inne i kjelleren

– Jeg vokste opp på et barnehjem i Drammen. Dette barnehjemmet var slett ikke av den hyggelige sorten, som tenkte at barn trenger en trygg oppvekst. Det var fryktelige strenge rammer, og en hard avstraffelse for det de mente vi gjorde som var galt. Blant annet kunne jeg bli straffet med at de kledde av meg alle klærne, bortsett fra undertøyet, og plasserte meg i bomberommet i kjelleren, i mørket. Her måtte jeg sitte til de fant det for godt å slippe meg ut igjen. Ga vi uttrykk for at vi ikke var tilfreds med maten, ble vi plassert på en stol, noen holdt oss for nesa og maten ble stappet inn. Jeg bodde på dette barnehjemmet fra jeg en to-tre år, til jeg ble 15 år.

Overgrep

Grethe forteller at i tillegg til straffemetodene, var det også seksuelle overgrep på barnehjemmet.

– En ting var at de større guttene nærmest fritt kunne forgripe seg på jenter. Men i tillegg til det, forekom det også seksuelle overgrep fra personalet. Overgrep opplevde jeg også faktisk da jeg kom ut fra barnehjemmet.

Heroin – «noe som er mitt»

Grethe stiftet i ung alder bekjentskap med rusmidler. Hun likte å flykte fra dagliglivet og inn i en rusverden. Men det var et stoff hun fikk spesiell kjærlighet til.

– Det begynte med alkohol og piller, samt noe sniffing av lim. Men det var da jeg var 15 år, at jeg første gang prøvde heroin. For å si det rett ut, jeg ble fanget med en gang. Jeg likte heroin så utrolig godt, det var liksom stoffet for meg. I mitt indre tenkte jeg, endelig har jeg funnet noe som «er mitt». Som 16-åring var jeg dønn hekta på heroin.

Stoff og kriminalitet

– Du flyttet ut fra barnehjemmet da du var 15 år?

– Ja, det er riktig. Men jeg flyttet ikke til en fredelig tilværelse i et rolig hjem. Jeg kom til noe som het forsterket fosterhjem. Forsterket fosterhjem var et alternativ til fengselssoning. Livet mitt var i en slik uro, og handlingene mine likeså. Jeg ble tatt inn under tilsyn, og plassert i noe som het Buskerudprosjektet. Jeg fikk en dom kan vi si, på fire år. Dommen gikk ut på at Buskerudprosjektet skulle styre mitt liv. Jeg var jo fra før under barnevernet, og det varte til jeg fylte 21 år. I denne fireårsperioden som dommen varte, ble jeg flyttet både hit og dit. Det var mye omplasseringer. Jeg innrømmer at jeg gjorde mye gærent. Det gikk i stoff og kriminalitet. Jeg stod bak flere biltyverier, og jeg stjal i butikker. Jeg ble ofte tatt av politiet. De varslet barnehjemmet, som igjen ga beskjed til barnevernet.

Ingen venner

– Vanket du i et miljø, hadde du venner med samme framferd som deg selv?

– Jeg hadde ingen venner. La meg forklare det med at ingen kom meg nær. Jeg betraktet ingen som venner, bare som folk jeg hang med. Vi hadde felles interesse for stoff og kriminalitet. Det dreide seg ikke om vennskap. Ingen slapp innpå meg.

Tvangsinnlagt

Selv om Grethe både hadde en dom, og var underlagt Buskerudprosjektet, fortsatte hun å leve på samme måte som før. Det gikk i stoff og kriminalitet.

– Jeg var jo som jeg nevnte, skikkelig avhengig av heroin. Jeg hadde hatt den opplevelsen med heroin, at det var dette stoffet som endelig ga meg en tilhørighet, for å si det sånn. Jeg følte at jeg i heroinen hadde funnet det jeg alltid hadde vært på leit etter. I løpet av den fireårsperioden dommen varte, ble jeg tvangsinnlagt til avvenning noen ganger.

– Men fantes det noen rett til tvangsinnleggelse?

– Det er kanskje ikke det til vanlig, men inn under det prosjektet jeg var, hadde man anledning til det. Om de hadde lov kan ikke jeg si noe om, men jeg var under barnevernet, og det ble bare sånn.

Mann og barn

Da Grethe ble 21 år, var tiden under barnevernet forbi. Hun opplevde faktisk noe som var godt. Hun fant kjærlighet.

– Jeg ble sendt til menighet som drev med avvenning av narkomane. Menigheten het Elihu og holdt til i Tønsberg. Dette var i 1987. Mens jeg var her fikk jeg høre det kristne budskapet, og jeg fikk be til Jesus. I tillegg traff jeg en mann jeg giftet meg med, og mitt første barn kom etter hvert til verden. Jeg var nykter under graviditeten. Egentlig fungerte jeg ganske bra i denne perioden. Etter hvert ble det for å si det sånn, altfor mye kjærlighet. Det høres kanskje litt rat ut, men jeg tror ikke jeg var helt moden for det på den tiden. Det ble for voldsomt. Folk kom meg for nær.

Tilbake til rus

Det som skjedde var at Grethe dro sin vei, og da var heller ikke veien lang tilbake til stoffmiljøene og heroinen.

– Nei det ble på’n igjen det. Dette medførte jo også at mannen min ble sittende igjen alene med barnet vårt. Etter en god stund kom vi atter sammen, og skulle prøve på nytt. Vi fikk et barn til. Men det var noe som manglet, og inni meg fantes det ingen ro. Jeg holdt meg noe unna heroin, men det ble mye piller og alkohol.

Noe skjer

I 2008 begynte det å skje ting som skulle komme til å få stor betydning i Grethes liv. Hun kom inn på Evangeliesenteret. På en måte.

– Jeg fikk komme til Evangeliesenteret Gjerberg (kvinnesenter, nå nedlagt). Jeg skulle kun være der en periode, for at formynderiet skulle stabilisere meg og bestemme nivået for medisinering. Jeg hadde mange diagnoser, men den diagnosen jeg skulle stabiliseres for, var ADHD.

– På Evangeliesenteret var det vel bønn og forkynnelse, noe du kjente til fra før?

– Ja det var det, men nå ble det på en ny måte.

– Du nevnte i sted året 1987, nå er du framme ved 2008. Det er gått 21 år mellom?

– Ja, og det er 21 år hvor jeg stort sett levde i et mørke. Selv om det fantes lysere stunder innimellom, som da jeg giftet meg og fødte barn. Men jeg bar likevel på noe mørkt som ikke slapp taket. Rus, kriminalitet og sågar fengselsopphold, var hverdagen gjennom disse årene. Med unntak. Jeg var hele tiden under et system, noe jeg hadde vært helt fra barnehjemstiden.

Kjærlighet og omsorg

– Skjedde det noe da du kom til Evangeliesenteret?

– Det skjedde noe med meg allerede på inntaket. Jeg ble møtt med kjærlighet og omsorg. Det underlige var at denne gangen skjøv jeg det ikke fra meg. Jeg likte det faktisk. Så fikk jeg også lov til å be til Jesus, og her opplevde jeg også noe nytt. Han kom meg nær. Kjærligheten ble ikke slitsom, den ga snarer trygghet. Jeg følte meg vel under omsorgen.

Grethe var på inntaket en ukes tid, hvoretter hun ble sendt videre til Gjerberg. Her ble forholdene lagt til rette for Grethe, ut fra hennes bakgrunn.

– Jeg skulle i utgangspunktet som nevnt i sted, stabiliseres på medisiner, for deretter å bli sendt videre til tvangsinnleggelse. Jeg hadde brukt opp alle mulighetene mine til alle former for avrusning og «vanlig» behandling. Hele veien hadde jeg rotet ting til, stukket av, ja i det hele tatt surret bort alt. På Gjerberg kjente jeg på en kjærlighet og fred som jeg bare ville forbli inn under. Samtidig var det et åndelig trøkk på livet mitt, noe som ville dra meg tilbake til det gamle. Jeg hadde også en lengsel etter å oppleve det jeg merket at de som jobber på Gjerberg hadde.

Tilbake til galskapen -deretter Gjerberg

– Hvordan gikk det?

– Jeg hadde sagt til Gud i bønn, at hvis jeg skal komme tilbake til livet, så må Du gjøre noe. For å gjøre en lang historie kort, dro jeg først tilbake til galskapen jeg kom fra. Jeg bodde i Lier, gikk på kjøret og rotet. Det var da teamet rundt meg, en ansvarsgruppe på ni personer, bestående av lege, psykolog, ruskonsulent og andre spurte om jeg ikke ville prøve en kristen behandling. De sa de ville prøve Evangeliesenteret som en behandling. Ja sa jeg, og vet du hva? Jo Gjerberg som skulle nedlegges, ble åpnet kun for meg. Jeg var eneste beboer, og det var to ansatte. Østerbo ble prøvd først, men jeg var for dårlig til å være der. Det var på Gjerberg jeg gikk ut på blomsterengen. På samme sted hvor jeg hadde sagt til Gud at hvis Han ville jeg skulle komme tilbake til livet, måtte han gjøre noe. Og Han gjorde noe.

Rakte blomstene opp mot himmelen

Hvordan?

– Jo det var på en helt vidunderlig måte. Jeg hadde abstinenser og var ellers svært dårlig på alle måter. Så fikk jeg en trang til å gå ut. Jeg begynte å plukke blomster, og jeg fikk en glede inne i meg. Mens jeg gikk bortover fikk jeg også en trang inni meg til å be Gud om tilgivelse for hvordan jeg hadde levd livet mitt. Jeg rakte blomstene opp mot himmelen, og ba om tilgivelse. I det jeg gjorde dette kjente jeg at det kom en enorm glede og kjærlighet og fred over meg. Det var så godt. Alt hat og sinne som hadde hatt den plassen som Jesus egentlig burde hatt, forsvant. Jeg opplevde at Jesus tok bort det vonde, og fylte meg i stedet opp med kjærlighet og takknemlighet til Ham. Jeg kjente fysisk der og da, at det skjedde noe på innsiden.

Mitt kall

Etter en tid på Evangeliesenteret begynte Grethe på bibelskole. Der gikk hun et halvt år, før hun var tilbake til Evangeliesenteret igjen.

– Ja men da begynte på senterets bibelskole. Der gikk jeg et år. Etter det reiste jeg til Evangeliesenterets folkehøyskole Sandvik, utenfor Mosjøen. Her gikk jeg på linjen ES-Team, hvor vi hadde mye bibelundervisning, og reiste rundt på møter. Etter dette hadde jeg tenkt å begynne på videregående, men det gjorde jeg ikke.

– Hvorfor ikke.

– Nei det var sånn at jeg heller begynte å hjelpe til frivillig inne på Østerbo. En dame ved navn Anne Lise Langsholdt, hadde ansvar for rengjøring og vedlikehold av en bygning som brukes til utleie for folk som er innom. Det kan være pårørende eller andre besøkene. Under landsstevnene er det stappfullt. Jeg likte jobben, og da Anne Lise gikk av med pensjon, overtok jeg. Nå har jeg holdt på her noen år, og jeg elsker oppgaven. Dette er mitt kall. Jeg har det godt. Herren har gjort et under i mitt liv, og jeg er svært takknemlig. Jeg håper bare så inderlig at andre som har det slik jeg hadde det, skal få oppleve den samme kjærligheten som er blitt meg til del, sier Grethe Rikardsen, som for øvrig er en svært populær kvinne å ha med som vitne på møter, og god og samarbeide med. Hun har en historie som er fjern fra mange andres.