Fikk nytt hjerte

Henoke er 36 år.  Rus, penger, trusler og vold ble en del av hverdagen allerede i tenårene. For noen kunne det se tøft ut utenpå, men angsten rev og slet inni. I år etter år var livet tomt og vondt. Henok hadde mistet all tro på at livet kunne være godt å leve. Men så skjedde det noe.

Henoke stråler når han forteller om den enorme forandringen, og alt det fine som har skjedd med han og i han etter at han motet seg opp og dro inn på Evangeliesenteret. At jeg, mitt liv og min erfaring kan brukes til noe godt, det hadde jeg aldri trodd. Mitt kalde , steinharde hjerte har begynt å banke varmt og vennlig for andre. I dag setter folk pris på meg,  og det er et under.

Henoke Michael er oppvokst i Sverige og snakker klingende svensk. Han ønsker å dele sin historie for å tenne håpet i andre som opplever at alt håp er ute. Det finnes nemlig håp for selv den verste, bedyrer Henoke overbevisende, og bruker seg selv som eksempel.

Henoke spilte seg ut av fotballaget og inn på den kriminelle løpebane som 12 åring. Fram til da hadde han blitt ansett som supertalent. Han hadde brukt store deler av barndommen, lange dager og sene kvelder på fotballbanen for å finpusse skuddene og teknikken. Drømmen var å bli proff. Mange mente han hadde det som skulle til. Så endret noe seg. Stefaren til Henoke drakk tett. Hjemmet ble  ukoselig og uforutsigbart. Tenåringen mistet sin trygge havn og søkte anerkjennelse på nye måter.

Full av tristhet vandret den unge gutten gatelangs alene, han ville ikke gå hjem. Han begynte å se opptil dem som hadde kule klær, penger og mange venner. Oftere og oftere skulket han trening for å henge med guttene på”torget”. Trenere og andre voksene personer så hva som var i ferd med å skje og prøvde å hanke han inn igjen. Det var til ingen nytte. Henoke var blitt tatt godt imot av den gjengen og trivdes som en av dem.

Da Henoke begynte å røyke hasj og ruse seg, gled han kjapt inn i et destruktivt mønster. Han ble en kynisk kriminell som jaktet penger, rus og status døgnet rundt i mange år. På veien skuffet  han seg selv og mange andre. Marerittene ble hyppigere og angsten stadig sterkere. Nervene var i høyspenn. Henoke ønsket ikke leve det mørke kriminelle rus- og stress livet lenger, men fant ingen utvei. Det ble til at han ikke ville leve i det hele tatt.

I et forsøk på å bryte dårlige mønstre, flyttet Henoke til Norge. Det gikk dårlig. Det ble samme“dansen” om igjen, om ikke verre. En lang periode bar det inn og ut av sykehus og på statlige rehabiliteringssentre. Psykologer og ruskonsulenter gjorde sitt beste. Ingenting hjalp. Henoke var helt tom. Uansett hva han prøvde på, fant han ingen motivasjon eller glede.

Midt i den tyngste tida, kom den  gravide søsteren og tanten på besøk på sykehuset.  I et familiemøte med legen, pekte legen bort på den voksende magen til søsteren og sa: -Selv om du ikke har lyst til å leve lenger Henoke, så skal du vite at det barnet som er på vei, trenger en onkel som deg i denne verden. Kommentaren satt. Plutselig gikk det opp for Henoke at søsteren og tanten hadde kommet fordi de faktisk brydde seg om han, og at det var noen som faktisk trengte at han brydde seg om dem. Det var både godt og vondt. Han måtte finne en ny løsning.

I dagene som fulgte tenkte Henoke mye. Evangeliesenteret var en tanke som plutselig dukket opp.  Hvor kom den tanken fra, lurte han? Riktignok hadde han hørt om Evangeliesenteret for mange år siden, men etter alle svik og nederlag  var barnetroen forduftet. Henok var sint på Gud,  han ønsket ikke å bli kristen. Likevel slapp ikke “Evangeliesenteret-tanken”.

Henoke ringte kontaktsenteret for å høre hva de hadde å tilby. Han fikk rask respons og opplegget for avrusning virket bra. Henoke tok mot til seg, la seg inn til avrusning og senere rehabilitering på Evangeliesenterets avdeling Varna. Med den hjelpen, forståelsen og omsorgen han fikk der, klarte han å legge det vonde i livet bak seg. Glede, fred og en helt ny livsgnist fylte det motløse hjertet.Plutselig fikk Henoke selv erfare den kjærligheten mange hadde snakket om, som Henoke aldri trodde at en som han kunne være i stand til å oppleve.  Henoke kjente at han var elsket på tross av sine feil og mangler, og at han på grunn av Jesus kunne være sikker på at han var tilgitt av Gud.  Det var et stort øyeblikk. Henoke forstod at Gud hadde en videre plan for hans liv og at Gud er til å stole på, ennå så rart det kan høres ut. Angsten og motløsheten slapp taket. For første gang i livet følte han seg fri og virkelig beskytta.

I dag, noen år etterpå, kjenner Henoke fortsatt på hvor fantastisk lettende og godt det er å være en del av Evangeliesenteret familien. Det å få hjelp til å komme seg fri fra rusen og starte et nytt og meningsfylt liv, det er verdt mer enn gull og sølv og edelstener. Det eneste Henok ønsker nå er å advare andre og få være til hjelp og inspirasjon for dem som av en eller annen grunn har fått smaken på rus. Henoke vet hvor vondt det er å være fanget av den harde og kyniske ondskapen, og blir derfor aldri lei av å fortelle at det ennå er håp uansett hvem du er og hva du har gjort. Det gode livet som Gud har planlagt for hver enkelt av oss venter på den andre siden av tunnelen, det gjelder bare å ta det første steget, ta imot hjelp og stå stødig i prosessen. På Evangeliesenteret vil både Gud og mennesker hjelpe til med resten.

‍