LINN: Arr til besvær.

Navn: Linn SørumLangsholt
Alder: 38
Yrke: Miljøarbeider / saksbehandler på Østerbo

Selv om jeg står stødig i hvem jeg er og hva jeg har vært, så er arrene fra sprøytestikkene noe jeg alltid prøver å skjule litt diskre. Jeg kan aldri vite hva folk tenker, eller hvordan de vil reagere. Sannheten er nemlig at jeg var skikkelig narkoman før jeg kom meg til avrusning og rehabilitering.

Satte sprøyter i parkeringshus
Jeg har vært en sånn narkoman som satt sprøyter i parkeringshus og på offentlige toaletter. Jeg har kjent på følelsen av å være utstøtt av samfunnet og mistenkeliggjort i hver eneste butikk jeg gikk inn i. Vekterne kom alltid og jaget meg så fort de fikk se meg. De var ikke slemme eller frekke, de ville bare ikke at jeg skulle være til sjenanse eller dø på deres vakt. For det kunne lett skjedd det. Overdose er alltid et tenkelig utfall av hvert skudd en tar. Den risikoen kjente jeg meget godt til. Jeg hadde akseptert at jeg var blitt narkoman og så ikke for meg noe annet liv.

Babysvømming og gamle sprøytestikk
Kontrasten til det livet jeg lever nå er enorm. Etter jeg kom inn på Evangeliesenteret tok livet en helt ny vending. Jeg fikk et helt nytt liv. Thelma Oline smiler i det jeg danser henne opp og ned i det deilige vannet. Hun jubler av fryd. Babysvømming er herlig. Lukten av klor minner om min egen barndom og gir en rygg og god følelse av forventning. Mamma hjertet mitt smelter i et hav av kjærlighet. Jeg er så stolt. Dagene i mammapermisjon har lett for å gå i ett, derfor gleder jeg meg til å treffe de andre damene hver tirsdag. Før den første kursdagen, gruet jeg meg til å sprade rundt i badedrakt sammen med folk jeg ikke kjente. Jeg var ikke opptatt av om badedrakten kledde meg eller ikke. Problemet var ikke magen eller lårene, det var arrene fra de mange sprøytestikkene som plaget meg. Kombinasjonen av gamle sprøytestikk og babysvømminger liksom ikke så kult. Jeg var redd for at de andre mødrene skulle ta avstand om de fikk vite sannheten om fortiden min, men jeg måtte bare bite det i meg og ta sjansen for datteren min sin skyld.

Bare rusen betydde noe
Før var det bare rus, rus, rus som betydde noe for meg. Følelsene mine var helt avskrudd. Om mamma eller pappa ringte for å få et livstegn, opplevde jeg det som masete. At de lå våkne om natten og hadde fått store deler av livet sitt ødelagt av bekymring, det hadde jeg så dårlig samvittighet for, at det orket jeg ikke å forholde meg til. Tårer eller «vær så snill» nådde ikke fram til meg i det hele tatt. Foreldrene mine var mine nærmeste pårørende, men de ante ikke hvordan de skulle støtte en rusmisbruker. Jo mer de maste, jo mer rusa jeg meg.

Brugata «The place to be»
Hverdagen min bestod først og fremst av å lete etter dop og passende steder jeg kunne få satt en sprøyte. Jeg brukte timevis på badet for å fikse meg til den daglige utflukten. Jeg ville se så bra ut som mulig. Brugata var «The place to be.» Der fikk jeg stort sett tak i det jeg lette etter, og det var der jeg møtte folk jeg likte å møte. Det florerte av alle typer narkotika, hasj, heroin, piller, amfetamin og kokain, you name it. Det eneste det ikke var å få tak i på gata der var alkohol. Alkoholikerne satt på pubene i nærheten, og de var liksom i en annen liga. Det var i Brugata de jeg kjente samla seg og jeg så ikke noe galt iå vanke der. Felles for de fleste av oss var at vi hadde kommet i sosial nød på grunn av rus. Jeg følte meg 100% som en av dem. Folka var lette å snakke med. Ingen fordømmelse. Alle var opptatt av det samme, rus, sosialtjenesten, avrusningsklinikker og alt annet som hører med når en er fanget av rus og avhengighet.  

Varmt velkommen på kontaktsenteret
Et par ganger i uka dro jeg innom Evangeliesenterets kontaktsenter for å få i meg noe mat. I motsetning til de fleste andre steder, følte jeg meg varmt velkommen på kontaktsenteret i Oslo. Det var ingen som gikk etter meg for å påse at jeg ikke stjal eller satt meg et skudd åpenlyst. De som jobbet der var så genuine og greie. Det var helt tydelig at de hadde kjærlighet til folk som levde under fattigdomsgrensa i Norge, og ikke fordømte noen selv om alle gjestene var rusavhengig. De frivillige som jobbet der, viste omsorg og respekt og behandlet meg med verdighet. Jeg viste den aller største respekt og takknemlighet tilbake. Gud velsigne deg, sa de som ga meg maten og smilte. Omsorgen var ekte, det var lett å se det i øynene deres. De brydde seg ikke om at jeg ikke var kristen og jeg behøvde ikke late som jeg var noe jeg ikke var. Tusen takk, sa jeg enkelt og smilte tilbake og det holdt for dem.

Det skal komme noe godt ut av livet ditt
Den tilhørigheten jeg følte på Evangelieseneterets matutdeling betydde mye for meg på den tiden jeg var rusmisbruker. På en måte ble det et slags fast holdepunkt. Et lys i mørket. Etter å ha vært fast gjest der et års tid, spurte en av arbeiderne, -"kan jeg be for deg?" -" Ja, selvfølgelig", sa jeg. For meg personlig betydde det ingenting, men jeg ville absolutt ikke skuffe han som alltid var så snill mot meg. Hvis det ga han glede å få be for meg, så ja, vær så god. "-Bla, bla, bla", han startet vel ikke helt sånn, men jeg bet meg ikke merke i noe av det han sa, før han begynte å snakke om framtiden. Det skal komme noe godt ut av livet ditt Linn. Jeg ber om at du blir satt fri og at et rusfritt liv med familie, jobb, hus og bil og det gode som hører med til det å være rusfri kommer din vei. Bla, bla, bla. I Jesu navn, amen.

Såpass tenkte jeg, det var da voldsomt. Hus og bil og familie og jobb og greier. Jeg så meg rundt i mengden av rusmisbrukere og tenkte, det blir nok bare med drømmen. Ordene hans gjorde meg allikevel glad. Jeg gikk ut derfra med litt lettere skritt enn vanlig.

Lukk opp døra, det er fra Politiet!
Det føltes som om jeg akkurat hadde kommet inn, da det dundra på døra i leiligheten der jeg bodde. Hjertet slo et ekstra slag. Pulsen steg, jeg ble så nervøs at jeg nesten tissa på meg. Jeg gikk rundt meg selv i den dunkle belysningen, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Det var fult kaos inni meg. Det dundra igjen, lukk opp døra, det er fra politiet. Alt skjedde lynraskt. Full av skam gikk jeg nedover trappa i oppgangen med håndjern på ryggen.

Da jeg satt på glattcella visste jeg det kom til å bli fengsel på meg. Jeg var skyldig så det sang etter og hadde ikke sjans til å ljuge meg fra det. Jeg hatet fengsel. Jeg ble kvalm av å tenke på det. Hva skulle jeg gjøre?
Plutselig kom jeg på at Evangeliesenteret tilbød paragraf 12 soning. Etter jeg slapp ut av varetekt lovet jeg meg selv at jeg skulle sjekke det ut litt nærmere.

Soning på §12
Det viste seg at det var mer sannsynlig at jeg fikk innvilget søknad om soning på paragraf 12, om jeg allerede var i gang med rusbehandling. Jeg hadde ikke noe stort ønske om å bli rusfri, men koste hva det koste vil tenkte jeg, i fengsel vil jeg i alle fall ikke. Da soning av dommen nærmet seg, tok jeg mot til meg og signa meg opp for avrusning.

I bilen på vei oppover til Evangeliesenterets avdeling Fjordtun, småpratet jeg litt med pappa. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg gikk til, og heller ingen forventninger utover det å få sonet dommen på best mulig måte. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg kom til å bli rusfri for alltid.

Vi heia på hverandre
Allerede første dagen ble jeg overrasket. Fjordtun lå idyllisk til langt fra trikker og trafikklys. Jeg var oppvokst i Hurdalstraktene, så jeg fant meg fort til rette. Lukten av skog og det fine lyset som jeg kjente så godt fra jeg var liten, fylte meg med ro. Huset var hjemmekoselig. Det minnet ikke om noe institusjon idet hele tatt. De som jobbet der, var kule og avslappa og hadde samme livserfaring som meg. De fikk min fulle tillit fra første stund, fordi de kunne relatere seg til hvordan jeg hadde det. Det at jeg følte meg sett og forstått, gjorde meg trygg på at dette skulle gå bra. Miljøet var lite og miljøterapautene var i en klasse for seg. Det var nesten miljøterapi bare det å være der, for alle som kom opplevde atferdsendring uten at det kostet dem all verden. Både vi som var på avrusning og de som jobbet der, visste godt hvordan det var å slite med abstinenser og rastløshet. Vi heia på hverandre.

Veldig fin atmosfære
Det var noe helt spesielt med atmosfæren på Fjordtun. Et par dager etter jeg var kommet dit, ble jeg så glad som jeg aldri hadde vært før. Gleden kom innenfra. Rastløsheten forsvant. Det var utrolig merkelig. Det jeg hadde hørt andre fortelle om, det skjedde med meg. Det skjedde noe fint inni meg som jeg ikke klarer å beskrive med ord. Det føltes nesten for godt til å være sant, men det var sant. Jeg fikk nytt håp og ny motivasjon.

Det å høre forkynnelse om kjærlighet til syndere, nåde og frelse, det var noe jeg aldri hadde hørt før. Jeg trodde det ville være helt uinteressant for meg å høre historier fra Bibelen, Guds ord, men det gikk helt greit og føltes fint. Jeg likte lovsang stundene og forelsket meg helt i bildet på baksiden av sangboka. Østerbo stod det med fet skrift. Dit vil jeg, tenkte jeg. Med tid og stunder vil jeg være der. Og sånn ble det. Da avrusningen på Fjordtun var over, steg jeg forventningsfull ut på gårdsplassen på Østerbo med bagen i hånda. Endelig "hjemme", nå kan det nye livet bare begynne tenkte jeg, bring it on, jeg er klar.

Hvem kunne trodd det?
Mot alle odds har jeg blitt 100% rusfri og med tid og stunder har jeg også blitt både mor og kone.  Hvem av de jeg kjente fra Brugata kunne tenke seg det? Både mannen min og jeg jobber på Østerbo i Halden, Norges største Evangeliesenter som tar imot rusmisbrukere og alkoholikere og legger til rette for rusbehandling av folk fra hele Norge.
Med den livserfaringen vi har, har vi stor glede av å være levende forbilder og bidra på vår måte, slik at andre som sliter med rusproblemer kan finne roen, troen, håpet og veien ut av rusen. Da jeg fikk forbønnen av Rune på kontaktsenteret i Oslo, kunne jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan livet kunne gå seg til på normal måte for meg, men profetien gikk altså i oppfyllelse på underlig vis. Jeg giftet meg til jubel og sang fra venner, familie og gode kolleger, og så ble jeg mamma til Lille Thelma Oline.

Ingen er for håpløse til å bli rusfri
Datteren min er baby nå, men jeg er fullt klar over at det kan komme en dag da vi går forbi slitne folk i Brugata med sløve blikk og knekk i knærne, og datteren min sier- se på dem a mamma! Hva jeg skal svare da, det vet jeg ikke. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke kommer til å hale og dra sånn som mange andre foreldre gjør. Ikke kommer jeg til å si noe stygt eller fornedrende heller. Jeg vet så altfor godt hvordan det er å subbe rundt i byen på jakt etter et skudd eller et sted å sette det. Arrene etter sprøytestikkene på armene mine vitner fremdeles om det livet jeg levde, men det vitner også om at det er håp for den mest avstumpa og hardhjerta rusmisbrukeren. Ingen er for håpløse til å bli rusfri. Selv de som har prøvd hundre ganger før og er gitt opp av sosialtjenesten, ruskonsulenter og andre rusinstitusjoner er velkommen hos Evangeliesenteret. Jeg oppfordrer alle som enten er rusavhengig selv, eller kjenner noen som er det til å stikke innom et av våre kontaktsentere eller finne ut mer om Evangeliesenterets tilbud på www.evangeliesenteret.no. Det er ingen grunn til å gi opp håpet om et verdifullt livfør du har prøvd Evangeliesenteret, for ennå er det håp.