SYLVIA: Ruslivet hadde sin pris

Det«glade» 90`tallet
Da 90 tallet introduserte extacy som et alternativ til alkohol, lot jeg meg friste. Jeg var egentlig helt imot rus. Faren min var tung rusmisbruker allerede før jeg ble født. Det hadde jeg skammet meg over, og prøvd å skjule bestandig. Jeg tenkte at dette med extacy ikke var så farlig. Det falt meg ikke inn at jeg kunne bli rusavhengig av det.Det å prøve en liten tablett for moro skyld, kunne vel ikke skade? Der tok jeg skammelig feil. Det var ett tygg og jeg ble hekta. Rusen som extacyen ga meg, var noe jeg fikk lyst på oftere og oftere. Først begrenset jeg det til helgene. Etter hvert begynte jeg å trekke forbi gardinene for at naboene ikke skulle se at jeg var våken til alle døgnets tider. Jeg hadde vært mor siden jeg var 17 år, og hadde holdt meg innenfor de rammene foreldrerollen ga meg. Ingen mistenkte noe. Fra utsiden fremsto jeg som en god mor og pliktoppfyllende arbeidskollega, på innsiden opplevde jeg det helt annerledes. Jeg hadde fått et rusproblem. Dobbeltlivet hadde sin pris. Datteren min, Ina Therese, flyttet til faren sin da hun gikk i tredje klasse, og da slapp jeg tak i alt. Endelig kunne jeg bare ruse meg, ha det gøy og tenke på meg selv. 

Surra bort alt
Etter tre år med hurra meg rundt, var ikke ruslivet morsomt lenger. Jeg hadde surret bort alt jeg hadde i tur og orden. Førstungen, så bikkja, så leiligheten, så jobben. Jeg var blitt rusavhengig og hadde prøvd både kokain, hasj, alkohol, piller og extacy. Det som fristet meg så mye at jeg ble avhengig, ga meg ingenting lenger. Jeg fikk erfare at rus og de former for narkotika som før hadde gitt meg en pause fra hverdagen, slett ikke ga meg varig glede. I det lange løp ga det bare problemer. Jeg som alltid hadde klart meg selv, ble stående på bar bakke, totalt avhengig av andre folks velvilje. Det føltes helt grusomt å måtte smiske og be for å få innpass noe sted, jeg hadde ingen tilhørighet eller kjærlighet til meg selv eller andre. Jeg var et kaldt, hardt, tomt og identitetsforvirret menneske, som strevde både på innsiden og utsiden. 

Her er Gud!
-«Pappa, kan jeg komme oppover til deg og slappe av litt?»
Jeg nærmet meg tretti år, hadde vært rusmisbruker i 7, og hadde akkurat sluppet ut fra fengsel. Jeg hadde litt tid før jeg skulle flytte inn i ny leilighet og starte i en ny jobb som en kamerat hadde fikset mens jeg satt inne. På det tidspunktet var det helt avgjørende at jeg fant på noe for å ikke havne i gjørma igjen. Pappa og hans nye familie hadde kjempet seg ut av rusen og blitt kalt til å bestyre Evangeliesenteret i Karasjok. Jeg var spent på hva de drev med og hvordan det var der. Vel fremme ble jeg slått av den vakre naturen, nordlyset som danset på himmelen ogden Guddommelige freden som hvilte over stedet. Her er Gud, var noe av det første jeg tenkte. Jeg elsket å være der. Jeg fikk et brennende ønske om å aldri dra derfra.

Rusbehandling, bedre enn forventa
Jeg forventet at oppholdet på Evangeliesenteret skulle gå bra, men det ble langt bedre enn jeg hadde drømt om og håpet på. Etter det første sommerstevnet på Østerbo, var jeg 100% motivert til å bli værende til rehabilitering og ta avrusning på alvor. Først ble det et halvt år på Roa, et av tilbudene Evangeliesenteret har for rusbehandling på Østlandet, før det bar til Østerbo Halden. Der ble det Bibel- og friluftlivslinje på meg. Det var helt fantastisk å få tilbringe masse tid i naturen, lære nye ting og reise rundt i hele landet sammen med Evangeliesenteret. Kombinasjonen av møter, natur, utfordringer, samarbeid, latter, sang og god undervisning, førte til en trosvekst som var helt vanvittig. Mitt forhold til Gud ble sterkere og sterkere, og jeg ble et sterkere og sterkere og et gladere og gladere menneske. Med god hjelp av fagfolk, saksbehandlere, sosionomer og ektefølt omsorg fra miljøterapeuter og frivillige på Evangeliesenteret, falt brikkene på plass idet som hadde vært et ufullstendig og identitetsforvirret puslespill kalt Sylvia Rølleid. Jeg fikk oppleve å bli fylt med glede, fred, kjærlighet og tålmodighet, følelser som i utgangspunktet hadde vært helt fremmede for meg.

Jeg ble vernepleier
I dag jobber jeg selv som vernepleier på Evangeliesenteret Østerbo. Selvom det har vært krevende å komme hit jeg er i dag, er jeg utrolig glad for at jeg har denne selvopplevde erfaringen, fordi det har satt meg i stand til å kunne hjelpe andre i samme situasjon. I tillegg til den kunnskap jeg har fått gjennom studiene som vernepleier, bachelorgraden og arbeidserfaringen fra statlige og kommunale foretak, føles det godt å kunne se beboerne inn i øynene, og si at jeg forstår hva du går igjennom og mene det på ekte. Det gir en ekstra dybde i rehabiliteringsarbeidet. Jeg jobber ut fra en indre overbevisning om at det er håp for alle. Uansett hvilke sår sjelen bærer på, uansett om du har slitt med alkoholisme, rusavhengighet eller fått problemer på grunn av rus og psykiatri, så er det håp. Evangeliesenteret gir aldri opp håpet. Ettervernet står til evig tid, og selv om du har blitt rusfri, behøver du ikke leve livet alene. Har du først vært inne til rehabilitering på Evangeliesenteret, blir du en del avet større miljø som heier hverandre frem og støtter hverandre gjennom livets ups and downs. Det er som å få en ny bonusfamile hvor du finner trygghet og tilhørighet.

Motivasjon og mestring
Basert på egen erfaring, vet jeg det er mulig å bli hel igjen selv om du har vært langt ute og kjøre. Det er faktisk mulig å få et helt nytt liv. På Evangeliesenteret får beboerne rett motivasjon, opplevelse av mestring og utdanning på kjøpet. De vakre omgivelsene, de mange ulike fritidsaktivitetene og det sterke fellesskapet, som består av folk i alle aldere fra godt voksne til ungdommer, skaper en stemning som ikke bærer preg av å være institusjon. Uansett om man er på Norges største senter, eller på et av de minste, er det lite som minner om at man er til rusavvenning. Stiftelsen legger stor vekt på å skape en trygg, oppmuntrende og familier atmosfære for sine beboere.  

Livet er best som rusfri
De som kommer inn til rusbehandling på Evangeliesenteret med en følelse av å være mislykket eller ingenting, de reiser ut med håp og fremtidstro. Dette til både overraskelse og glede for seg selv og sine pårørende. De aller fleste opplever å få en livskvalitet de ikke trodde var mulig, men det er det altså. Folk blir kjent med seg selv på en helt ny måte. Atferdsendringene som formes på Evangeliesenteret kan bli varige. Det beviste seg for meg, og jeg ser det beviser seg for andre beboere på Evangeliesenteret, hver eneste dag. Alle som klarer å kjempe seg ut av rusavhengighet er enig, strevet er verd det, livet er best som rusfri.